Velforsynt med brownies og kaffe, satt jeg forleden og hørte på direktørene i Norges Bank gå igjennom sitt renteregnskap. I dette regnskap behandles hver faktor bak rentesettingen særskilt, hver for seg, før det hele summeres opp til en renteimpuls.
Utenlandske renter har i denne type beregninger veiet tungt, om en ikke like mye som i våre naboland. Danmark har som kjent fastkurs-politikk mot Euro-sonen, så de danske rentene bestemmes i praksis i Frankfurt.
Nylig sa den svenske Riksbanken at også svenskene vanskelig kan gjøre noe med rentene så lenge Den Europeiske Sentralbanken (ESB) tvinges til å holde rentene nær null.
Uten at våre egne sentralbankfolk vil innrømme det, betyr en slik omlegging ganske mye også for Norges Banks handlefrihet. Når nå også svenskene får sin rente bestemt av ESB, vil om lag to tredjedeler av våre handelspartnere ha noe som ligner på en Euro-rente.
Gitt denne rentas betydning, er det all grunn til å spørre seg hvordan den bestemmes, eller mere presist hvordan kan den bli positiv? ESB har som kjent negative innskuddsrenter for bankinnskudd i sentralbanken og den lavest mulige positive utlånsrente til de samme bankene (0,05 pst).
Her er det delte meninger, men gitt at to-års statsrenter er nær null i flere Euro-land, ser markedene ut til å indiskontere at ESB tidligst vil heve rentene i 2017. Gitt en viss tidspremie, kan en tolke markedsprisene som om at 2018 er det første tidspunkt for en bevegelse av ESB-rentene vekk fra nullpunktet.
Godt mulig at ESB vil prøve seg med en renteøkning, en eller annen gang de neste tre år. Slikt er jo avhengig av den løpende økonomiske statistikken, inflasjon, vekst, arbeidsledighet i hele Euro-området. I hvert fall hvis en skal tro annerkjente prognosegivere.
Imidlertid får jeg meg ikke til å tro at ESB kan heve sine renter i en situasjon hvor en av de store økonomiene, Italia, står i fare for å gå konkurs.
Italia er her viktig fordi landet har en for stor gjeld til at andre land kan hindre mislighold, hvis markedsforholdene i kredittmarkedene ødelegger for italienerne.
Land som Hellas, Portugal og til og med Spania, kan i teorien berges hvis alle andre europeere trår til med lån og garantier. Italias statsgjeld har en helt annen skala. Dagens statsgjeld på 15 000 milliarder kroner vokser med om lag 400 mrd kroner i året.
Uten reformer, som kutter Italias utgifter og øker dets inntekter, er det svært vanskelig se for seg hvordan Italia skal makte å stoppe den massive gjeldsoppbygging. Nær sagt alle tiltak, unntatt rentekutt, som bidrar til å reformere Italias skakkjørte økonomi vil imidlertid begrense den økonomiske veksten i en overgangsperiode. Gjøre ting verre, før de blir bedre.
En prosess som vil ta tid. Italienerne har ikke kommet til forslagsstadiet en gang. Det skal godt gjøres for italienerne å få snudd økonomien til ny oppgang før 2020. Først skal jo reformforslagene utformes, deretter skal de vedtas, før den første smerteperioden fullføres, og en ny konjunkturoppgang melder seg.
ESB kan vanskelig heve sine renter før Italias økonomi er på vei opp av grøfta. I så fall er det egentlig ingen grunn til å vente seg rentehevinger fra ESB før 2020. Og uten ESB-hevinger kan hverken Danmarks Nationalbank eller Riksbanken i Sverige, røre på seg.
Det er da jeg gjør meg mine tanker om Norges Banks rentepolitikk. Uten en italiensk økonomi som gjenvinner sin helse, vil neppe ESB øke sine renter, som igjen binder de nordiske sentralbankene.
Kan da Norges Bank heve renta før Italia friskmeldes?