– Nå er Valebrokk ute etter deg, sa en direktør i forbifarten høsten 2005. På vei hjem fra utlandet fikk jeg tak i helgens avis hvor jeg, riktig nok, ble æresskjelt av legendariske Kåre Valebrokk. Han synes et av mine epos var bare så altfor pessimistisk når det gjaldt USA.
Velskrevet som den var, klippet jeg ut redaktørens kronikk. Den har fått hedersplass i min scrapbook.
Saken den gang, som nå, var/er at vi har med en ganske så moden konjukturoppgang å gjøre.
De fleste analytikere tidfester oppgangen i amerikansk økonomi til å ha startet påsken 2009. Med en normal sykel på 4-6 år mellom konjunkturtoppene ville det normale være at nedgangstidene slår inn ca 24. september i år.
I know, I know, I know, det er mange grunner til optimisme. Nye teknologier, rause sentralbanker, kjempeoverskudd i bankene og milliarder av mennesker som bare står og tripper etter å bli medlem av verdens middelklasse. Optimismen har mange bein å stå på.
Slik ser det ut, uten unntak, og til enhver tid, når du står på konjunkturtoppen. Og det er det som bekymrer undertegnede i høst.
Nedgangen i 1992, fem år etter børskrakket i 1987 kom overraskende på en ung Andreassen. Asiakrisen i 1997 var lyn fra klar himmel. 9/11-2001 var et sjokk, og finanskrisen 2008 var forhåpentligvis den verste av de alle.
OK, så har jeg ikke økenavnet Dr. Doom for ingenting, men nettopp det fenomen at krisene er så vidt regelmessige, og at de har rammet med stadig større kraft, gjør meg faktisk litt bekymret.
For Norges del er det skrevet mye om hvor svake oljeinvesteringene kan bli neste år. Det er selvfølgelig farlig at norsk økonomis viktigste vekstimpuls blir kraftig negativ neste år, men akkurat dette er jeg ikke så veldig redd for. Alle næringer må få svinge – bare de ikke gjør det i takt.Skulle oljenæringen miste folk, vil mang en fastlands-bedrift og kommunal teknisk etat juble over å få velkvalifiserte søkere til ledige stillinger. Norges Bank kan halvere renten.
De virkelige nedgangstidene kommer når de dårlige konjunkturer rammer bredt, på tvers av næringer, som for eksempel ved en finanskrise.
Logisk bør en da bli bekymret for om det skulle finnes en faktor som er stor nok til å velte hele verdensøkonomien.
La oss lete etter farer.
I USA er økonomien nær normale vekstrater, og det er her diskusjonene om rentehevinger og børsbobler er mest interessante. Amerikanernes evne til å skape sunn økonomisk vekst er imidlertid også optimistenes beste argument for at verden nå unngår et nytt tilbakeslag.
I Europa er reformarbeid i fokus. Et arbeid som trolig gir gode langsiktige resultater, men som demper etterspørselen etter varer og tjenester i mange europeiske land i år og neste år. Den største fare er at de gode effektene av reformene lar vente på seg for lenge.
Italia, Euro-landenes tredje største økonomi, har ikke vokst nevneverdig i dette årtusen, til tross for, eller på grunn av, reformarbeidet. Stimuli savnes.
Den største sykliske uro føler investorer i dag for Kina. I de 70 byer hvor det finnes offisiell statistikk, er det nå generelt fallende boligpriser, for fjerde måned på rad. Et fall som tiltar i styrke og bredde.
Det er her Valebrokks treffende kritikk kommer til minne. Saken er at jeg høsten 2005 var redd for at problemer i det amerikanske boligmarked kunne gi oss en ny lavkonjunktur, sånn noenlunde 4-5 år etter forrige krise. Frykten viste seg å være ubegrunnet da 2006 var et meget godt år for amerikansk økonomi. I ettertid har min frykt vist seg å være noe mere relevant.
De første tegn på at det amerikanske boligmarked hadde problemer fikk vi i Florida høsten 2005. Tre år senere kollapset Wall Street.
I dag er det fare for at det kinesiske boligmarked i sommer var der amerikanernes boligmarked var mot slutten av 2005. Med et slikt tidsskjema vil Kinas økonomi få krakk og krise sommeren 2017. Dette er selvfølgelig de kinesiske ledere utmerket klar over. Derfor iverksettes det hele tiden tiltak for å sikre Kina en myk landing i tiden fremover. De har fortsatt mulighet til å gjøre mer.
I tiden fremover vil sannsynlighetene for en hard, kontra en myk landing, i Kina diskuteres flittig i finanspressen. Faren er at pessimismen får overtaket før strukturelle problemer i Europa og i det kinesiske boligmarked lar seg løse.
Kanskje er det nettopp et skifte, fra generell optimisme, til skepsis, som ender med til pessimisme som får konjunkturene til å bikke – ganske nøyaktig fem år etter at konjunkturoppgangen ble født.
Det er kanskje frykten vi skal frykte?