Statistisk Sentralbyrå publiserte i går en ny måling av konsumprisindeksen i Norge. En måling for juli som viste overraskende høy inflasjon. Visstnok et sjokk for mange analytikere. Selv var jeg like overrasket over de høye inflasjonstallene som mine kollegaer, men ikke spesielt sjokkert over å bomme grovt. Sånt skjer.
KPI-målingen i går gir opphav til mange refleksjoner, men før jeg kommer tilbake til gårsdagens tall, må betydningen av prisvekst forklares.
Inflasjonen er viktigere enn du tror, blant annet fordi det påvirker folks formue og forventninger til fremtiden.
For tiden er mangelen på inflasjon en av utfordringene for landene som deler den felles europeiske valuta. Mange av de forgjeldete europeiske land som fortsatt sliter med lavkonjunktur, ville stått seg langt bedre hvis inflasjonen var noe høyere enn i dag. Selv stagnante land med en statsgjeld på størrelse med sin nasjonalinntekt ville klart å stabilisere gjeldsgraden sin, hvis de hadde samme inflasjonstakt som budsjettunderskudd (målt i prosent av BNP). Men uten hverken inflasjon eller økonomisk vekst stiger gjeldsgraden selv ved moderate budsjettunderskudd.
Også for eiendomsinvestorer er allmenn prisvekst viktig. Uten prisvekst blir det du betaler i rente også din faktiske utgift. Med en inflasjonstakt på høyde med dine rentekostnader betaler du ingenting reelt.
Hva verre er, kan investorer frykte at mangel på inflasjon i dag, bare er starten på en ny æra med mer av det samme. Uten tro på fremtidig inflasjon vil alle kreve høyere risikopremier på sine investeringer i eiendom. Økt frykt for verdifall kan bli et selvoppfyllende mareritt, fordi folk blir mere forsiktige med sine penger, handler mindre – og byr lavere når de kjøper eiendom.
I Norge har vi et helt uavhengig inflasjonsmål på 2,5 pst. Litt pussig, gitt at vi er et lite land med stor import av konsumgoder. Uten kontroll med vår egen valutakurs, som jo flyter fritt.
Så lenge utlandet har noenlunde samme prisvekst som oss, går dette bra, Men i tider som nå, hvor våre naboland er på grensen av deflasjon, er det kun takket være en svakere valutakurs, prisreguleringer eller direkte feilmåling at vi kan håpe å bevare en inflasjon nær målet.
La oss ta de tre faktorene hver for seg:
– Valutakursen slår naturlig nok ut i prisene. Skal en tro Statistisk Sentralbyrås modellverktøy vil én prosents endring i valutakursen ha samme virkning på prisnivået – på lang sikt. Valutakurshopp som avløses av stabilitet er og blir engangseffekter. Det er en slik engangssvekkelse som preger de norske tallene i år. Hvis kronekursen faller 4 pst i år, vil det slå ut i kraftige prisimpulser, med like sterk nedgang (senere) hvis valutaen skulle stige tilbake til gamle nivåer.
– Prisreguleringer. Mange av våre matvarer er regulert av jordbruksoppgjør som i beste fall avspeiler markedskreftene indirekte.
– Feilmålinger. I internettalderen er det ikke godt å vite hvordan man bør måle teknologisk fremgang. Har dagens 52 tommer TV-er til samme kostnad, som en 26 tommer hadde for tre år siden, halvert seg i pris, eller er prisen uendret?
Tilbake til gårsdagens tall.
Ja, det var et høyt tall vi fikk i går, med en kjerneinflasjon på hele 2,6 pst for året til juli 2014. Hoveddriverne var nettopp valutakurseffekter, økte matvarepriser, men også målinger jeg selv tviler på kan stemme, som Statistisk Sentralbyrås nye husleieundersøkelse. Kronekursen var for noen dager siden 4,5 pst svakere enn den var på samme tid i fjor.
Imidlertid er det like liten grunn til å legge for stor vekt på unormalt høye, som på midlertidig lave inflasjonstall. Den norske konsumprisindeksen er rett og slett ingen god konjunkturindikator.
Legg merke til at argumentet går begge veier. Får vi en full reversering av kronekursen utover høsten og gjennom neste år kan KPI-veksten bli negativ – av valutakurseffekter alene. Vi unngår prishopp som årets svake kronekurs har gitt oss, og får priskutt som en styrket valutakurs gir. På endringsform blir det dobbelt opp, men altså, ingen grunn til å bli sjokkert.
Min renteanalyse er enkel. I fravær av store forskjeller i risikopremier vil investorer søke å jevne ut avkastningen på ulike valutaplasseringer. Norge med sine relativt høye renter vil trolig måtte senke til europeiske nivåer. I Euro-landene er rentene minimerte. Det vil de forbli.
Ikke bli sjokkert hvis en stabilisering av kronekursen krever en halvering av dagens rentenivå i Norges Bank. Mange av oss analytikere vil i så fall måtte registrere en ny prognosefeil, men altså – heller ikke denne gang – noe sjokkerende nytt. Sånt skjer.