AAAH, så deilig.
Her satt jeg på Norges Banks konferanse om finansiell forskning og innovasjon, og hørte den kjente professor John Kay slakte den mye omtalte ‘’Capital in the 21 th century’’, av franskmannen Thomas Piketty. En bok jeg ga terningkast 1 på Amazons Kindle Service.
Temaet for foredraget til professor Kay, som også er rådgiver for Norges Bank Investment management (NBIM), var kapitalismens skjebne. Et dagsaktuelt tema. Tidsånden er jo preget av systemkritikk. Massearbeidsledighet i Europa, og økende inntektsforskjeller, brukes som sannhetsvitner på at selve kapitalismen er i krise.
Professor Kay startet sin innledning med en drøfting av kapitalismens kamp mot kommunismen, men før jeg kommer til Kays foredrag er det verdt å minne om en tidligere kamp. Markedsøkonomiens bekjempelse av ‘rentseeking’ .
Rentseeking er det urgamle engelske begrep på folk som søker inntekt uten å yte.
Adam Smith, selve grunnleggeren av faget samfunnsøkonomi, hadde som sitt store prosjekt å angripe datidens rentseekers; adelen og laugene.
Løsningen var å øke konkurransen i varehandelen og stimulere til innovasjon. Folk måtte få jobbe med det de ville, og kjøpe det de ønsket. Som om de var styrt av en usynlig hånd, ville individer som gjorde det beste for seg og sine også hjelpe samfunnsøkonomien nå nye høyder.
En markedsøkonomi, hvor alle kunne konkurrere fritt, ville med tid og stunder gi økonomisk vekst og høyere levestandard for de fleste, i følge teorien.
Professor Kay ga oss en lang og givende introduksjon om hvordan kombinasjonen kapitalisme og demokrati vant frem på bekostningen av radarparet kommunisme og diktatur.
Så sent som på slutten av 1960-tallet debatterte de lærde hva som var best, kommunisme eller kapitalisme. På offisiell statistikk vokste
Sovjetunionen sterkt.
Hunden Leika og astronauten Gagarin svevde rundt jordkloden, noe de dekadente vestlige samfunn bare kunne misunne. Sovjetisk statlig styring viste seg å kunne gi uventede og eksepsjonelle resultater.
Ingen ble imidlertid rike av slike påfunn. Nøkkelen til langsiktig økonomisk suksess, viste seg å være evnen til å eksperimentere, lage nye goder og ta i bruk ny teknologi.
Det viste seg at samfunnssystem med markedsøkonomier og tolerante institusjoner, var langt bedre rustet til å takle forandringer enn de som var sentralstyrt av kommunistiske regimer.
Delingen av Tyskland er noe av det nærmeste vi makroøkonomer kan bruke som en test på systemers kvaliteter. Der hvor Vest-Tyskland gjorde kvantesprang i levestandard og innovasjon, falt Øst-Tyskland etter hvert så langt etter, at kommunistene måtte mure sine egne innbyggere inne, for å hindre at de flyktet.
Et økonomisk system som det kapitalistiske, hvor individuelle rettigheter respekteres og folks behov dekkes, passer også hånd i hanske med velfungerende demokratier. Demokratier som både klarer å mestre vekslende flertallsstyre, og respektere minoriteter – til og med deres mest høyrøstede kverulanter.
Til sammenligning var de kommunistiske systemer preget av troen på en allvitende sentralenhet. Eldre menn som satt på kontor, og skulle prøve å finne på
noe nytt, bjeffe ut en ordre om iverksettelse av produksjon, for deretter å dumpe de ferdige varene i butikker over hele landet. Dissens ble ikke tolerert.
Ingen overraskelse at demokrati & kapitalisme vant frem.
Kommunismens fall ble feiret av triumferende politikere og akademikere. En feiring som synes prematur etter at finanskrisen slo inn over de vestlige økonomier mot slutten av 2008.
I årene etter finanskrisen har tre markedsliberalistiske sannheter blitt trukket i tvil.
1) Det er mye bra med den usynlige hånd, men selv om det er fint at folk handler og arbeider i sin egeninteresse, kan grådigheten bli vel stor.
2) Folk flest har også mistet troen på fullstendig uregulerte markeder. Uten reguleringer slippes det opp for uetisk adferd.
3) Og sist, men ikke minst, viste det seg umulig å kvitte seg med makrorisk – faren for en global nedtur – ved hjelp av finansmarkeder. Markeder som faller i takt når de store kriser inntreffer.
Kays poeng er imidlertid at det ikke er makrorisk – faren for katastrofer – som truer kapitalismen. Det er vår gamle fiende: rentseeking. Grupper av mennesker som forsøker å tære på samfunnets ressurser uten å yte noe.
Han er bekymret for at samfunnets glupeste hjerner brukes til abitrasje og annen uproduktiv virksomhet. I internettalderen er det også bedrifter som livnærer seg på andres kreativitet ved å samle opp sanger, artikler og fotos, og videreformidle dem elektronisk uten at rettighetshaver belønnes på høvelig vis. Atter andre satser på å livnære seg som plageånder på nettet.
Tar en med alle de som gjennom livet får større offentlige utbetalinger enn det de gir til fellesskapet, kan byrdene på de friske delene av økonomien bli vel store.
Profesor Kay kom ikke lenger i sitt foredrag enn å reise spørsmålet om kapitalismen er i krise. Vestlige kapitalistiske system er jo ikke lette å erstatte med noe bedre. Kapitalisme er som kjent fortsatt det dårligste system vi har, når du ser bort i fra alle andre systemer.
Ser en på Pikettys stagnante hjemland, Frankrike, er det faktisk slik at de fleste økonomer i dag anbefaler innføring av mere privat kapitalisme, ikke mere stat, strengere reguleringer eller høyere skatter.
Med andre ord er det ikke sikkert at dagens europeiske krise skyldes at vi har for mye kapitalisme. Kanskje er sannheten heller at det fortsatt er for mange europeiske land som har øst-tyske karakteristika? Land som trenger en større, ikke mindre, dose kapitalisme for å gjenopplive sine stagnante økonomier, og angripe sine mange rentseekers.