Det er få ting som er mere gøyalt enn å drodle rundt mulige fremtidsscenarier. Her er ett som det er verdt å drøfte:
‘Hovedstyret har i dag senket Norges Banks foliorente til null i den tro at renten forblir der – til sola slokner. Ha en fortsatt fin dag alle sammen. Gitt at dere neppe gidder å lese meldingen fra de neste rentemøtene hvor renta holdes på null, ønsker hovedstyret dere samtidig god jul, en riktig fin påske og gratulerer med dagen!’
Da jeg skrev om nullrentescenariet for første gang, kunne det kanskje virke som en fjern tanke, og ja også den gang – et par år siden tror jeg det var – prøvde jeg å ta noen forbehold. Forbehold om at politikere, sentralbanker m. fl. kunne hindre et slikt utfall.
I dag er regimer med null i rente kommet til Norges grenser. I Frankfurt er det negative innskuddsrenter i sentralbanken. Tyske 2- års papirer gir klart negativ rente, mens motsvarende svenske statspapirer har i skrivende stund en avkastning på bare 17 hundredeler.
Jeg er ikke helt sikker på hva som har skjedd i europeiske investorhoder i sommer, men det er vanskelig å komme til noen annen konklusjon enn at:
1) Investorene tror at vi får nye stimuli fra den europeiske sentralbanken i nær fremtid
2) De fleste investorene har gitt opp troen på at Europa får nevneverdig inflasjon de neste 30 år
Markedene priser inn i dag en lavere rente i Euro-landene i 2024-2044 enn de tror Japan vil få. Nå kan det selvfølgelig være en feilprising, men likevel.
De færreste europeere i dag har noe håp om systematisk prisvekst de nærmeste år. Du må til Norge for å finne inflasjonsmålets ‘true believers’’.
De fleste norske samfunnsøkonomer har fortsatt barnetroen på 2,5 pst inflasjon (over tid) i behold. Et mål som selvfølgelig er stabilt, forutsigbart og akkurat slik politikerne på det norske Storting synes det bør være.
Men på et stadig mer ateistisk kontinent er dette et svinnende pengepolitisk livssyn.
Så hva gjør vi hvis også nordmenn mister troen på at inflasjonen kan holdes høyt over tid? Mister troen på at uansett krefter i utlandet, så makter vi å skape vår egen prisvekst.
Forutsatt at dette hypotetiske scenario slår til, et scenario hvor også nordmenn mister troen på evigvarende inflasjon, vil Norges Bank selvfølgelig kutte rentene. Fra dagens 1,5 pst innskuddsrente til noe langt lavere. Trolig helt ned til null.
Nye kraftige rentekutt vil neppe ha store effekter på økonomien. Boligprisene vil stige 10-20 pst, men de er i utgangspunktet for lave i det meste av kongeriket til at det lønner seg å bygge nytt. En må derfor legge til grunn at virkningene på selve byggeaktiviteten blir beskjeden. Positiv ja, men ikke stor nok til at det vil være noen stor inflasjonstrussel.
Detaljomsetningen vil neppe heller bli noe stort problem. I et aldrende samfunn vil spareraten være ganske så upåvirket i makro. For de som er midt i livet, eller eldre, vil lavere renter gjør at det blir mer krevende å oppnå en gitt pensjon. De gamle vil spare mer.
De unge håpefulle, derimot, som kanskje ikke tenker over hvorfor rentene er så lave, kan gå litt av hengslene. Det er de unges adferd i kredittmarkedene som blir hovedutfordringen vår, hvis også Norges Bank minimerer rentene.
Mye av det ovenstående er selvfølgelig litt spissformulert. Likevel er det absolutt verdt å tenke på hva nullrentescenariet innebærer for Norge, og hva som kan gjøres hvis vi blir tvunget til å tilpasse oss en slik verden. Et scenarie som udiskutabelt er blitt mer sannsynlig gjennom sommeren.
Hvordan skal vi takle det?
Min første tanke gjelder rollefordelingen på Bankplassen. Ganske opplagt blir det ikke så mange som vil følge med på Norges Banks rentemøter i fremtiden, hvis renten antas å bli liggende nær null i generasjoner fremover.
Finanstilsynet vil imidlertid omfattes med større interesse enn før. Måten vi kan ha håp om å styre kredittgivingens kvalitet og omfang vil i hovedsak være å utforme nye reguleringer. Reguleringer som må prøve å treffe de unge på en god måte.
Her kommer noen tentative forslag:
– Lånetak: Et absolutt forbud, eller forslag til normer, for bankene som skal gjelde for det meste av låneporteføljen. Begrensninger på å låne ut for mye i forhold til privatpersoners inntekt og/eller formue.
– Tvangsavdrag – pålegg, eller lignende normer, som bare unntaksvis kan fravikes, på hvor lang avdragsfrihet folk kan ha.
– Foreslå å øke den motsykliske kapitalbuffer.
Politikerne kan også prøve å møte et nullrentescenario med egne grep:
– Redusert bruk av oljepenger, slik at landets samlede finansielle balanser ikke blir forstyrret av den naturlige oppblåsing vi får i husholdningenes gjeldsgrad etter at rentene minimeres.
– Øking av dokumentavgiften for omsetning av boliger. Et tiltak som vil forsinke tilpasningen av boligpriser til nye, og klart høyere, likevektsnivåer, men som vil gi et saktere tempo i gjeldsoppbyggingen til husholdningene.
– Reduksjon i, eller fjerning av, rentefradrag for husholdningene.
Ingen av forslagene unngår bivirkninger i form av effisiensproblemer for økonomien. Alle forslag har uheldige virkninger når det gjelder å dempe risikotaging, innovasjon – og vil helt sikkert gi rom for skatteplanlegging og omgåelser i stor skala.
Kall disse ord for noen første tanker om hverdagen med et nullrentesamfunn.
Neppe hovedscenariet til de fleste økonomer, men et scenario som i løpet av august er blitt mer sannsynlig.