Euro-landenes uunngåelige deflasjon

Lik en guttunge som faller av sykkelen fordi han frykter at det før eller siden går galt, er Euro-landene på vei mot deflasjon. Frykten lammer politikernes handlingsevne, bedriftenes investeringsvilje og bankenes utlånslyst. Fornuftige husholdninger kan vanskelig unngå å bli bekymret.

Sykkelen suser av gårde. Til å begynne med er det full fart før barnet begynner å bremse, en nedbremsing som blir litt hardhendt i uvørne hender. Sykkelen går fortsatt fremover, men rattet begynner å riste etter hvert som farten reduseres. Til slutt ender det i grusen, med litt skrubbsår å skryte av neste dag på skolen.

Metaforen må ikke misforstås til å tro at jeg er en overbærende besserwisser som har en klar oppskrift på hvordan Euro-landene skal unngå deflasjon. Her er min oppgave bare å påpeke det åpenbare.

Euro-landene stevner mot deflasjon.

Etter at Europa hadde godt driv frem til finanskrisen i 2008, endte det hele med knall og fall i 2009 med et BNP-fall på 4,4 pst. Tyskland som ble ansett å være sunnheten selv med sine enorme eksportoverskudd, forsto plutselig at suksess i eksportmarkedene lett blir vanedannende. Her falt BNP med gode 5 pst i kriseåret 2009.

Slik lærte vi av finanskrisen at alle land med store eksportoverskudd også er avhengige av utviklingen i verdenshandelen. Stopper det opp globalt, rammes de suksessrike eksportørene spesielt hardt.

Siden den gang har veksten i Euro-landene variert noe, men stort sett vært skuffende svak. 2. kvartal i år var intet unntak – med nullvekst, etter en like sykelig vinter.

Økonomiene i Euro-landene er nå ganske så stagnante. Selv dagens nullvekst frembringes kun ved massive budsjettunderskudd i den ikke tyske delen av Euro-land. Budsjettunderskudd som før eller siden må strupes. I beste fall vil Euro-landene først i 2016 nå samme produksjonsnivå som de hadde før finanskrisen.

Den akutte utfordringen for Euro-landene er imidlertid at også den tyske økonomien er på vei til å lande. Eksportordrene er for nedadgående og den aldrende tyske befolkningen er naturlig nok forsiktig med pengene sine. Fallende kapasitetsutnyttelse i tysk næringsliv vil før eller siden slå ut i reduserte prisimpulser – og i siste instans drive dagens minimale prisvekst over i negativt lende.

Også faktorer på tilbudssiden spiller inn. Nye teknologier reduserer behovet for arbeidskraft i mange tjenesteytende næringer. Butikker, enkle rådgivingstjenester og logistikkløsninger utfordres av nye teknologier. Utfordres av nye prisreduserende måter å drive forretningsvirksomhet på.

Obligasjonsmarkedene ser ut til å vedde på at inflasjonen forblir minimal det neste ti-året. Den tyske ti-års renten falt fredag under 1 pst. Litt opp kan den korrigere ved tilfeldige sterke nøkkeltall for europeisk økonomi, og ved gode nyheter fra den ukrainske krigssone, men trenden er nok fortsatt ned. Pengepolitikken er fortsatt for stram.

I det neste ti-år antar ekspertene i OECD at Euro-landene vil ha en gjennomsnittlig BNP-vekst på i underkant av ett prosentpoeng per år. Inflasjonen vil, selv om den normaliseres, neppe overstige halvannen prosent.

Euro-landene får da en økonomi med marsjfart i løpende priser på om lag 2,5 pst.

Av og til sterkere nominell BNP-vekst, noen ganger svakere, men en trend på 2,5 pst nominelt – i beste fall.

Dagens inflasjon er imidlertid bare 0,4 pst, og for nedadgående. Nullvekst i BNP gir ytterligere nedgang i kapasitetsutnyttingen, med redusert inflasjon som resultat.

En konjunkturtilpasset rente; lavere enn inflasjonen, ville kunne ha virket stimulerende, men Euro-landene tynges av det motsatte: et rentenivå som forblir høyere enn marsjfarten i økonomien. Et rentenivå som demper den økonomiske veksten.

Selv ved null i sentralbankrente vil jo den gjennomsnittlige lånerente for:

– Kommunale lån
– Boliglån
– Billån
– Bedriftslån
– Kassekreditter

ikke falle under 3-4 pst i Euro-landene sett under ett.

Publikums gjeldsrenter forblir dermed høyere enn inntektsveksten. Rentenivået forblir for høyt til at etterspørselen etter varer og tjenester kan stimuleres.

Med andre ord er Europa av i dag i et pengepolitisk regime hvor det blir umulig ved renten alene å få den gjennomsnittlige kredittrente under den normale gjennomsnittlige BNP-veksten. Med mindre Den Europeiske Sentralbanken (ESB) kjenner sin besøkelsestid, og pumper store mengder likvider inn i kredittmarkedene, går dette helt galt for Euro-landene.

Uten slike kvantitative lettelser, tvinges Euro-landene (av nullgrensen) til å holde et rentenivå som virker dempende på kredittveksten. En kredittvekst som i juni var negativ (-1,8 pst som 12-mnd vekst for publikum i Euro-landene)

Det ser altså ikke lyst ut foran høsten. Med mangler i etterspørselen etter varer og tjenester, og i en tid med store teknologiske endringer hvor det er umulig å få lånerenten lavere enn inntekstveksten, må ESB slutte å skjelve på rattet og spre ut penger så godt de klarer. Uten nye grep vil sykkelen velte.

Deflation here we come – med skrubbsår som europeiske barn kan fortelle om en skoledag i 2030.