‘’The parishes of Fermanagh and Tyrone faded back into the mists and squalls of Ireland and a strange light began by perceptible gradations to fall upon the map of Europe’’.
– Winston Churchill, sommeren 1914.
Slik beskrev Winston Churchill forløpet til regjeringskonferansen juli 1914. En konferanse som var antatt å dreie seg om uro i Irland. Et tema som statsrådene etter hvert mistet interessen for. Balkan ble den umiddelbare og uransakelige fare. Bare uker før den verste krig i britenes, og Europas, historie brøt ut, forsto regjeringsmedlemmene fint lite av dette underlige lyset fra sør-øst.
Spoler vi frem hundre år, er vår maktelite samlet til fest for å diskutere prisen på avokadoer, skal en tro hovedoppslaget i landets aviser denne torsdagsmorgenen.
Inn fra Kattegat, og langs bryggene i Arendal smyger det seg imidlertid et underlig morgenlys av Europa i eksistensiell krise. Med ledere som ikke klarer å reformere sine økonomier, skape håp for fremtiden eller føre en ekspansiv nok pengepolitikk. Lenger sør-øst er det krigshandlinger.
BNP-veksten i Europas vekstmotor, Tyskland, er nede for telling. BNP-veksten i 2. kvartal var her negativ, og det før de fulle virkninger av krisene i øst slår inn. Resten av Euro-området er stagnant. Avgrensede lommer av vekst bli for spett på et kontinenet som domineres av små og store europeiske samfunn fastlåst i fortidens næringsstruktur.
Problemene strekker seg videre øst. Det veldige russiske rike som jo skrever over flere kontinenter, vender i disse dager til et slags Tsar-dømme, full av mindreverdighetskomplekser, og stadig fjernere fra å bli et fullverdig demokrati av vestlig modell.
Russland grenser i sin tur til et Kina som nå ser ut til å ha uttømt sine kredittmuligheter. Etter å ha bygd opp en samlet gjeld på 250 pst av BNP var kredittveksten i juli minimal. Kapitalinngangen til de fond som myndighetene gjerne bruker til ekstravagante investeringer, tørker nå ut.
På mange måter er kredittørke i Kina sunt for landets langsiktige økonomiske helse. Men svakere vekstimpulser til resten av verden vil det bli.
Nabolandet Japan har sluttet å vokse – i hovedsak av demografiske grunner. De siste tall peker i retning av at BNP i sommer har vært ganske så lik det vi så på samme tid i fjor.
For verdipapirmarkedene blir høstens konjunkturelle tørke en utfordring.
Markedsrentene på sikre kreditter vil selvfølgelig fortsette å falle i de fleste land. Forhåpentligvis svekker Euro-kursen seg med 10 pst eller mer. Det er kanskje Europas konjunkturelle håp – å la dollarkursen stige. I det lange løp må imidlertid langsiktige næringsvennlige strukturreformer gjennomføres i de fleste europeiske land. Ingen vei utenom lenger.
De fleste råvarepriser vil falle. Vi kan bare håpe oljeprisen holder seg høy – så lenge som mulig. Konjunkturuavhengige aksjer ser ut til å bli høstens vinnere.
Norske renter skal trolig kraftig ned i tiden fremover. Tempoet i nedgangen avhenger av styrken i kronekursen, og hvordan Norges Bank reagerer på dette merkelige lys som nå når oss alle. Et lys som de fleste av oss, også undertegnede, må prøve å forstå mer av.