I vår hadde jeg gleden av å holde foredrag på Jæren – og det i et gartnerianlegg. Tomatbonde Kåre Wiig sitt. Artig å se ny næringsvirksomhet som går godt. Investeringene i drivhus var massive, tomatøkonomi fikk jeg vite litt om, men jeg lærte også nyttige ting. Visste du at tomater og agurker mister noe av smaken når de ligger i kjøleskapet? La de heller ligge på kjøkkenbenken.
Jeg digger det: God mat – i form av deilige tomater – og det jeg liker å kalle ‘edutainment’.
I helga var jeg på Notodden Bluesfestival. Nok en gang: god mat, lærerike samtaler og deilig bluesmusikk. En fin blanding.
Kanskje kan disse eksemplene også være til etterfølgelse?
Edutainment (education & entertainment) er kombinasjonen av underholdning og utdanning. Barna, og mange av oss barnlige voksne, trenger begge deler i våre ferier. Tenk om for eksempel norske småbruk kunne tas enda bedre i bruk til edutainment.
Saken er at det lønner seg for dårlig å være småskalaprodusent i stordriftens tidsalder. Og ja, det er en trist virkelighet. Mange småbruk kommer til å gå dukken, hvis de ikke kan brukes til noe mer enn ren vareproduksjon.
Det går imidlertid an å bli ganske optimistisk på småbrukenes, og dermed på distriktenes vegne, hvis bruker det beste fra gårdene, til å hjelpe nordmenn, nye og gamle, å bli bedre kjent med fedrelandet.
Media melder om en vellykket turistsesong i år. La gå at været i sommer har vært eksepsjonelt bra. Men uansett flaks med sommeren, er det verdt å merke seg suksesshistoriene som avisene har meldt om i sommer: Salg av fiskekort i Hedmark, revefarmer i Buskerud, barn som ønsker å se ville dyr, og andre som vil til flotte bondegårder. På landet er det nå veldig mye positiv aktivitet som har sin rot i landbruket, men som har vokst seg til å bli tjenesteyting. Tjenester som gjerne gir større overskudd enn selve dyrkingen av mat.
Stikkordet for suksess er tilstedeværelse. Distriktene trenger flere mennesker tilstede. Om de er fastboende eller ei, spiller ikke så stor rolle. Det offentlige bør både legge til rette for at flere mennesker er tilstede i distriktene, og gi dem bedre muligheter for å bruke penger, med ditto fortjenestemuligheter for bøndene.
Det offentlige kan gjøre mer. Senke avgifter, gi skattefritak og kanskje til og med la utenlandsk ungdom ta jobber hvor de får sitt hjemlands lønnssats for å vaske, re opp og lage mat. Slik kan bygdenes kostnader senkes. Folk bør også oppfordres til å kvitte seg med eierandeler i forlatte småbruk. Småbruk som kunne vært nyttiggjort av andre eiere.
Subsidier til bygdeaktiviteter kan gjerne gå under merkevaren ‘klimareduserende tiltak’. Jo flere som ferierer hjemme, desto mindre klimautslipp. Korte feriereiser til utlandet, hvor vi bor noen få netter på et hotell, har typisk et svært høyt energiforbruk. Sløsing som kunne vært kuttet, hvis flere nordmenn brukte mer av tiden sin i gamlelandet.
Utdanningsperspektivet bør også fremheves mere. Unger av i dag sendes i økende grad på kurs og leire om sommeren. De voksne vil gjerne utfordre seg selv i naturen. Hvorfor kan ikke det offentlige subsidiere budeie, jakt og fiskekurs for unge og gamle om sommeren? Får vi nok somaliere på kurs kan man sette regningen på konto for integreringstiltak.
Jo flere aktiviteter, kurser og leire man klarer å fylle distrikts-Norge med, desto større suksessmuligheter vil også det mer tradisjonelle landbruksbaserte næringsliv få. Utviklingen mot stordrift i selve produksjonen, foredlingen og transporten av mat kan ingen gjøre noe med. Men gårder kan brukes til annet enn ren vareproduskjon.
Sentralisering er vanskelig å bekjempe, men Bluesfestivalen viser at også norske småbyer har mye å lære bort.
Det bør i det hele tatt gjøres mer for å legge forholdene til rette for opplevelser og ‘edutainment’ i distriktene. Aktiviteter med et innslag av opplæring, som alltid har gjort seg bra, og alltid vil gjøre seg best, når den produseres i nær kontakt med naturen og lokalsamfunn.