Vel tilbake fra Financial Times sin makrofestival, er det på tide å lage et makroøkonomisk scenario som forklarer sommerens store mordgåte; hvem drepte renten?
Sommer er jo årstiden for repriser av komikrimserien Mord og Mysterier, så her kommer makrovarianten.
Dessverre ikke over en kveld, men over flere dager. Faktisk går det meste av neste uke med.
Vel, for de av oss som er så heldig å ha bedre gjøremål nå i sommer; krabbefiske, solbading eller nesepilling, er det også mulig å droppe bloggen min, og heller lese undertegnedes kronikk i Finansavisen siste lørdag i måneden.
Uansett, var det altså i det herrens år 2014 at verdens ledende finansavis lagde sin første Woodstock festival for finansanalytikere. Begivenheten fant sted på et jorde, (obligatorisk ramme for en festival), midt i London.
Hvor ellers?
London er uforanderlig, selv om alt tilsynelatende fornyes. En by hvor alle fremmede føler seg hjemme, fordi nesten ingen kan kalle det sitt hjem. Selv bodde jeg rett ved festivalområdet. Et paradis av velstelte Cricket-plener bak en middelalderborg (!), omkranset av forsvarsbygg, og noen lave boligblokker.
Boliger med ufattelig priviligerte eiere.
Ut av hotellet vasser du i finanshistorie når du går mot festivalområdet.
En kjapp morgentur bringer deg ned Old Jewry, gaten hvor jødene hjalp de kongelige med sine finanser. Etter at jødene ble kastet ut av kongedømmet, tok italienerne over, noe du minnes om der du går i myldret av finansfolk som tråkker på vei til jobb langs Lombard Street.
Selve festivalen var selvfølgelig i gangavstand til Threadneedlestreet, hvor den gamle damen, The Bank of England, bor.
Husker jeg historien rett, hadde Bank of England sitt utspring i en tid hvor kongen slet med finansene. I middelalderen var gull et mye brukt betalingsmiddel. Et verdifullt metall som måtte oppbevares. Gullsmedene, med sine hvelv, tok jobben. De kunne også sjekke renheten og dermed verdien på sølv, gull og edle stener. Kontrollert og trygt forvart fikk eierne av de edle metallene kvitteringer for sine deponi. Kvitteringer som ikke lot seg forfalske.
Det ble jo litt kronglete å hente gullet hver gang man måtte kjøpe noe, så det utviklet seg et system hvor de unike kvitteringene, kunne brukes som byttemiddel ved større handler. Kvitteringer som ble forløpere til dagens pengesedler.
Dette var en tid hvor gullsmeder, lyskye panteånere og et borgerskap som tynte både fattigfolk og en utarmet stat for midler, hadde gode dager. Nettopp statens behov for å få billigere finansiering ble avgjørende for at Bank of England måtte opprettes. De private formuene ble tvunget sammen, men fortsatt i privat eie. Midler ble altså ikke konfiskert, men samlet sammen og gitt som lån til staten.
Å låne billige penger fra sentralbanken kan fort bli en uvane som det er vanskelig å kvitte seg med. Den dag i dag, er en av sentralbankenes viktigste roller å finansiere skjøre statsinstitusjoner, noe jeg kommer tilbake til torsdag neste uke;
Skriveplanen er:
Mandag:
‘’Banker på randen av nervøse sammenbrudd’’
Min oppsummering av hva ekspertene på FT Alphavilles sommerleir fortalte oss om fremtidens banker.
Tirsdag:
‘’Vil robotene ta jobbene fra oss?’’
Hva er de makroøkonomiske implikasjoner av den nye industrielle revolusjon?
Onsdag
Kina: ‘’ Hvordan lander Kina?’’
Et drama i fire akter.
Torsdag
‘’ Er vi alle blitt gale, og hvis galskapen rår i aksjemarkedene, er det ikke slik det bør være?
Ingen festival uten noen gærninger.
Fredag:
‘’Rentenistenes død: Der Untergang’’
Ja, jeg spår fortsatt verdens undergang, men ikke til helgen, først om noen millioner år.
Mere seriøst, implikasjonene av de første fire dagers analyse er at verden får et tilbudsoverskudd av sparemidler – selv ved minimerte renter.
Og morderen av renta?
For de utålmodige, er det kanskje greit å henvise til Financial Times egne sider om temaet:
http://ftalphaville.ft.com/2014/07/02/1892412/gone-camping/