Et betimelig spørsmål som ble reist mot slutten av dagen på Financial Times sin utmerkede sommerfestival 2. juli var:
ARE WE ALL NUTS?
Mye av de senere års oppgang i realøkonomien, og ikke minst i verdipapirmarkedene, har jo vært avhengig av de ekstraordinære stimuli sentralbankene har gitt.
Hvilket får oss alle til å gruble: Har vi fått en, eller flere, nye bobler?
I panelet som skulle ta opp problemstillingen var det flere tungvektere, bla. George Magnus, tidligere sjeføkonom i storbanken UBS, og professor Charles Goodhart fra LSE.
De var begge enige om at JA det er en ny boble underveis, men nei, alternativet til nullrentepolitikken og de ekstraordinære stimuli som sentralbankene har pøset på med under samlebetegnelsen QE, er verre. Den beste mulighet verden har til å komme seg ut av uføret, som vi alle havnet i etter finanskrisen i 2008-2009, er den vei som ble valgt: Null i rente og tilførsel av ekstraordinært mye likviditet.
Et poeng George Magnus tok, og som jeg tidligere har forfektet, er at sentralbankene lett blir den svake part i konjunkturspillet. Når politikerne dummer seg ut og gir for mye gass, må sentralbankene reagere ved å heve rentene og dermed drive opp valutakursen, til skade for mange ellers så sunne virksomheter og arbeidsplasser. Kritikerne hamrer da løs på sentralbanksjefen, ikke på finansministeren.
Og i lavkonjunkturer? Når politikerne kløner det til, slik de gjorde under håndteringen av finanskrisen, tvinges sentralbankene til å minimere rentene, uten å kunne kritisere sine folkevalgte herrer i annet enn vage ordelag. Når folk frykter bobler, er det igjen sentralbankene som blir skyteskive.
Ikke bare det. Jeg vil også hevde at sentralbankene er blitt for små til å kjempe alene mot globale ubalanser. Den sentralbanken som ligger an til å heve rentene først er den britiske. Troen på særbritiske hevinger har drevet kursen på britiske pund til værs, og bidratt til Storbritannias enorme underskudd i utenrikshandelen. Det blir tøffe avveininger for britene i tiden fremover. Skal en heve renta for å stagge boblene i boligpriser mm, men skade det lille de har igjen av konkurranseutsatt industri? Eller skal en bare la renta forbli nær null?
Panelets stjerne var sjeføkonomen i Bank of England, Andrew Haldane. Uten å blamere seg var han ganske frimodig.
– Selvfølgelig er markedene spenna gærne, det ville vært merkelig om så ikke var tilfellet. Vår tid likner ikke på vår nære fortid.
– Selvfølgelig har sentralbankene bidratt til den kraftige verdistigning på aksjer og (britiske) eiendommer. Det var jo det vi ønsket: Høyere aktivapriser som kunne snu finansmarkedenes motvind for realøkonomien, til dagens medvind.
– Selvfølgelig kan dette gå helt galt. Derfor prøver sentralbankene å utvikle verktøy under kategorien ‘makrotilsyn’, slik at en minimerer farene og skadevirkningene av nullrentepolitikken.
– Og til slutt: Selvfølgelig blir reisen fremover mere volatil enn vår nære fortid har vært. Makrotilsyn er en ganske så fersk faglig disiplin. Lett å trå feil. Dessuten skal de ekstraordinære kjøpsprogrammene av ulike kredittpapirer fases ut, samtidig som sentralbankene vil heve rentene for første gang på mange år. Det kan bli ganske så volatilt i mange markeder.
Litt oppsummert: Markedene er gærne, men de gærne har det godt! I hvert fall inntil sentralbankene tester ut nye inngrep i bankenes virksomhet, og forsøker å normalisere kredittpolitikken.
Akkurat frykten for rentehevinger tror jeg imidlertid er overdrevet, noe jeg blogger om i mine avsluttende kommentarer fra sommerleiren, i morgen.
Var det noe som manglet på konferansen, var det kanskje nettopp en slik oppsummering: Hvordan avkjølingen i Kina, nye teknologier, endringer i bankenes hverdag og i pengepolitikken vil bidra til å sementere de lave rentene vi har i dag.
Mer om det i morra!