Et av de mest spennende temaene fra Financial Times sin sommerfestival var en ny runde på Kina og alt som kan gå galt med det som i senere år har vært verdensøkonomiens viktigste vekstmotor.
Omtrent samtidig som konferansen fant sted i London, stikker den kinesiske maktelite til badebyen Beidaho for å bade og kose seg. Og å legge planer for økonomiens neste fase, i det som forhåpentligvis blir svale sommerkvelder for byråkratene.
Kinas ved og vel bør også interessere de fleste nordmenn. Både fordi oljeprisen hjelpes av kinesisk etterspørsel etter alskens råvarer, og fordi de globale aksjemarkedene også vil skjelve hvis noe skulle gå alvorlig galt i midtens rike. Aksjemarkeder våre pensjonspenger er tungt investert i.
Professor Michael Pettis holdt hovedinnlegget på konferansen. Denne gang om Kinas fire vekstfaser.
Hans utgangspunktet var gode gamle vekstteorier, som jeg kunne dra kjensel på fra min studietid.
I disse teoriene er mangelen på kapital til nødvendige investeringer en nøkkelfaktor. En bærende ide også i norsk u hjelp. Mangel på verktøy, maskiner, bygg og anlegg er det som holder økonomiene tilbake.
Land med høye sparerater (og litt u-hjelp) kan kanalisere midlene til fornuftige gjøremål, med blomstrende økonomier som resultat. Kapitalen blir da det typiske u-lands økonomiske gjødsel.
Nøyaktig denne resepten var det kineserne fulgte i sin første vekstfase under Deng Xiao Pings ledelse på slutten av 1970-tallet. For å styrke de langsiktige muligheter for bedring, også i levestandarder, ble ett-barns-politikken innført. I sum: Mer mat i færre munner.
Den neste fase gikk på liberalisering av økonomien. En økonomisk liberalisering som krevde politisk jerndisiplin. Strategien: Frislepp og billig kreditt til næringslivet under diktatoriske forhold for samfunnslivet forøvrig.
Det gled litt ut på slutten av decenniet, da Kina fikk studentopptøyer inspirert av Mikhail Gorbachevs Glasnost politikk. Etter massakren på Den Himmelske Freds Plass, ble det naturlig nok en periode med fornyet politisk undertrykking, men også en ny giv for økonomisk liberalisering.
En giv som besto i å åpne landets grenser for utenlandske kapitalister. Igjen er dette en kjent strategi fra andre land, hvor man lager spesielle økonomiske soner. Soner hvor det er friere flyt av mennesker og kapital, inn og ut av sonen, enn det det tillates i resten av landet. Utenrikshandelen skjøt ytterligere fart etter at Kina ble med i WTO i 2002.
Den fjerde fase er frisleppet på kredittmarkedene og de enorme stimuli via finanspolitikken som kom etter finanskrisen. I senere år har handelsoverskuddet falt markert som følge av at Kina har satset tungt på infrastruktur og bygging av boliger og næringsbygg. Mange av investeringer vil trolig vise seg å være tapsbringende for skjødesløse banker, men de lånefinansierte byggene kunne i sin tid forsvares med at noe måtte gjøres da den vestlige verden falt i dyp krise. Først i USA i 2008-2009, og deretter i Europa i 2011-13.
Så hva bør kineserne gjøre nå?
Den nye konsern-, unnskyld politiske ledelse, forsøker nå å gjenta trikset med å stramme til på ytringsfrihet samtidig som veksten stimuleres. På politikkområdet hører det også med en omfattende kampanje mot korrupsjon og fornyet kontroll over den utbredte regionale sløsing med midler.
Verre er det å få rebalansert økonomien vekk fra å bygge overflødige boliger og næringsbygg, til mer sofistikert produksjon. Det Kina trenger er å utvikle mer intelligente produsenter av konsumvarer, og satse hardere på å få opp tjenestekonsum. Å få til en slik overgang fra massive byggeprosjekter til finkultur er imidlertid lettere sagt enn gjort.
Markedene vet ikke helt hva de skal tro. Alle ser at det bygges for mye av det meste, og at det er farer for krakk og krise. Derfor er de kinesiske børsene allerede blitt blant verdens billigste.
Håp knytter seg til Kinas raskt voksende produksjon av elektronikk, og den fortsatt sterke reallønnsveksten arbeidsfolk nyter. Både produksjonen og konsumet av forbruksvarer bør stige raskt i årene som kommer. Spørsmålet er imidlertid om det er nok? Et spørsmål vi analytikere trolig vil fortsette å stille i flere år fremover.
Ja, det skjer omstillinger, men er de store og raske nok?
Kina har en aldrende befolkning med en systematisk overskuddsproduksjon av boliger i det meste av landet. Enorme næringsendringer må til for å få byggmester Bob til å bli hårfrisør. I makro er investeringsratene til Kina langt høyere enn tilsvarende land hadde da de skulle snu fra investerings- til konsumledet vekst.
I rundbordsdiskusjonen, etter professorens innlegg, var det delte meninger om hvordan Kina vil mestre overgangen fra sin fjerde vekstfase til noe nytt; en moderne, moden økonomi med langt lavere, men sunnere veksttakt.Den gjennomgående tonen var kanskje noe mer pessimistisk enn ved tidligere seanser jeg har overvært.
Det eneste vi kan være sikre på er at Kinas fire første vekstfaser er over. Håpet er ikke at Kina vokser som før, men at herrene i Beidaho klarer å få til en myk landing for den tidligere så høytflyvende økonomien. Mindre, men bedre økonomisk vekst.