Ubemerket i media har norske obligasjonsrenter falt til rekordlave nivåer. Markedene tviler i dag på at norske renter kommer opp de neste 10 årene.
Nær evigvarende lave renter er egentlig bare den logiske implikasjon av de temaer jeg har blogget om denne uke. Temaer som ble diskutert under Financial Times sin sommerfestival 2. juli.
De globale markedskreftene tilsier at verden får behov for lavere renter. På etterspørselssiden er det Kina som sakker farten. På tilbudssiden er det automatising, robotisering og nye nettbrettsapplikasjoner som vil kutte kostnader – og priser. Finansnæringen har tatt av, og blitt avhengig av de lave rentene. Det er kanskje greit at vi har bobler i ulike markeder, men de bør ikke bli større enn de allerede er.
Finansmarkedet ser ut til å være i ubalanse, akkurat som i 2007, ved at noen systematisk ønsker å låne mer, mens andre er like standhaftige i sin sparing. Det er helt greit, faktisk helt nødvendig, at noen setter seg i gjeld slik at verdens sparemidler kan suges opp. Det som blir feil er når de samme land, bedrifter og husholdninger alltid kjører med underskudd. Spesielt når deres underskudd vokser raskere enn deres inntekter, med økende gjeldsgrad som resultat.
Og jo høyere gjeldsgrad, desto mer avhengige blir de av at renta holdes nær null.
Det er også mulig å se på kronisk spareiver som problemet. Selv ved null i rente vil en oljenasjon som Norge fortsette å kjøpe amerikanske statsobligasjoner. Beløpene som spares er betydelige. Årlig kjører de oljeproduserende land og ‘’spareland’’ som Sveits og Singapore med enorme, og ganske så stabile, overskudd i utenriksøkonomien. Nærmest som en vane. EUs tilstramningspolitikk bidrar for tida med tilførsel av ytterligere sparemidler til det globale marked. Bare i år ventes overskuddet på driftsbalansen for Euro-landene å nå 400 mrd dollar.
Resten av verden må ta unna disse midlene – til en eller annen rentegodtgjørelse. Ubalansen oppstår når sparemidlene ikke tas i bruk. Når en klump av årets inntekt driver dank på ulike bankkonto vil neste års inntekter falle, med mindre den siste sektor, den offentlige, tar dem i bruk og lånefinansierer et eller annet prosjekt, eller aktivitet.
Denne type respons kan imidlertid virke deflatorisk på litt sikt ved at nye veier, fabrikker og sykehus, bidrar til å redusere ulike produksjonskostnader. Lavere produksjonskostnader leder i sin tur til lavere priser. Rentenisten blir da storfornøyd. Kapitalen bevares og prisene faller.
Så fornøyd blir han at han kanskje får lyst til å spare enda mer – selv til null i nominell rente?
Noen vil si at det er en konstruksjonsfeil i det globale finansielle system siden vi ikke har mekanismer som hindrer land i øke sin finansielle sparing, uten tanke på at likevekt da vil kreve ditto underskudd hos andre.
Det er lett å ta feil. I senere år har de fleste renteanalytikere hatt for høye rentestimater. Så også i år. Der hvor markedsstrateger ventet seg stigende obligasjonsrenter har de tvert imot falt tilbake. Trolig skyldes det IKKE at man har feiltolket konjunkturbildet, bare at man har hatt feil fokus. Gode nøkkeltall er vel og bra, men en må ikke miste kapitalbalansene av syne.
Første fredag denne måneden fikk vi den månedlige sysselsettingsrapport fra statene. De overraskende sterke tallene ga markedsrentene et byks da de ble offentliggjort. Men rentene falt tilbake utover dagen. Ja, arbeidsmarkedet i USA er i bedring, men det er fortsatt enorm global sparevilje, selv til minimerte renter. Fortsatt er ikke den globale konjunkturbedringen, og låneetterspørselen, sterk nok til å ta unna tilgangen på sparemidler.
Bildet kan endre seg. Gode nøkkeltall for økonomien kan avløses av de som er enda bedre. Kanskje et kraftig oljeprisfall kan overføre massive mengder av petrodollar fra sveitsiske bankkonti til amerikanske husholdningers lommer? Lommer hvor pengene neppe blir liggende lenge. Slik kan sparingen falle og konjunkturene bedres.
Alternativt kan det være at den globale eldrebølge reduserer sparelysten til verdens gråhårede menn og blåhårede kvinner. Kanskje knuser pensjonistene sine sparegriser og slår seg løs for å kunne nyte sine siste dager på denne klode i en viss komfort?
Det motsatte kan også skje. Skulle sparelysten i dag øke ytterligere, er det fint lite myndighetene kan gjøre annet enn å forsøke å låne mer til ulike formål. Dessverre er det ikke alle land som da vil få slike lån.
Dette er dommedagsscenarioet: Forgjeldede befolkninger orker ikke, eller får ikke, låne mer i de internasjonale markeder i en situasjon hvor folk i overskuddslandene også kniper igjen. Da øker faren for en ny global depresjon.
Inntil vi får et globalt konjunkturomslag som er sterk nok til å ta i bruk ønskede finansinvesteringer, ser det ut til at null være den ganske så normale sentralbankrente i den vestlige verden.
Hvem vet, kanskje varer det helt til sola slokner?