I dag falt den norske fem-års interbankrenten til 2,16 pst. En rekordlav notering.
Jeg får en litt undrende følelse av å se både lange renter på sikre papirer falle til nye bunner, samtidig som aksjemarkedene er nær rekordnoteringer. Normalt skal du ha det ene, eller det andre, men ikke begge samtidig.
Lange renter faller gjerne når det økende pessimisme knyttet til realøkonomien. Situasjoner hvor som oftest aksjemarkedene sliter.
Alternativt har du sterk inntjening og stigende børser samtidig med at markedsrentene stiger kraftig.
Det merkelige – akkurat NU – er imidlertid som sagt, at vi har et obligasjonsmarked som ser ut til å prise inn langt dårligere tider enn aksjemarkedet gjør. Hva kan det skyldes?
Japan tror jeg er den enkle forklaring.
Først må jeg ta forbehold om at markeder kan endres og at vi snart kanskje ser en ny kraftig korreksjon, enten (ned) i aksjemarkedet, eller (opp) i obligasjonsrentene. Likevel står jeg på gamle prognoser. Rentene kommer neppe tilbake til gamle nivåer, og det er godt mulig at de blir liggende på dagens nivåer i årtier fremover. Aksjemarkedet blir da sterkt fordi investorer har ikke noe annet håp om å få avkastning enn å kjøpe aksjer.
Her er det muligheter, og farer, nettopp fordi rentene på finansiering, eller alternativ plasseringen av midler, er så lave.
Lave renter er et pluss for mange fornuftige prosjekter og mye forskning, som aldri ville fått midler ved et høyere rentenivå. Minimerte renter gjør alle langsiktige vurderinger mer interessante .
Lave renter gir imidlertid også opphav til bi-effekter. For det første er det lett å lokke frem penger til de mest luftige satsingene.
– Slapp av mor, det går nok bra til slutt. All den tid rentene er lave betyr det ikke så mye om vi tjener noe som helst de neste fem årene, kan en hvilken som helst overivrig gründer utbryte, når bankrentene er minimerte.
En annen fare er at selskapene blir litt for aggresive med å øke sin gjeldsgrad. Bytter du ut dyr egenkapital, med billige lån, vil inntjeningen per aksje stige. Et spill mange modne industriselskap for tiden driver med.
Det som undergraver de to første strategier er den tredje fare; zombie-angrep!
Når rentene er lave, er det ikke bare lett for bedrifter å overinvestere, gjerne i luftslott, eller å svekke sin soliditet. Det er også fare for at døende butikker, hoteller, restauranter og fabrikkanlegg holdes i live. Lenge etter att de normalt burde ha vært lagt ned.
Slike zombier; selskap som burde vært døde, men som holdes i live, stjeler kunder og fortjenestemarginer fra sunne satsinger. Noe de aldri ville gjort hvis rentene var på et høyere nivå. Med høye renter vill det blitt for dyrt å holde dem i live.
I Japan var det mange zombier i næringslivet på 1990-tallet. Antall konkurser holdt seg imidlertid lav, selv i dårlige år. Med det reusltat at næringslivets inntjeningsevne forvitret . Det ble bare for mye overkapasitet, og det i for mange sektorer. De lave rentene ble i en viss forstand selvforsterkende, fordi de gav opphav til vedvarende overkapasitet og svekket inntjening i store deler av næringslivet.
I en overgangsfase, da renten falt ned mot null, virket selvfølgelig rentenedgangen ekspansivt. Folk lånte litt mer til forbruk, veier, bruer og kontorbygg. Over tid fikk japanerne en litt for stor produksjonskapasitet. Bankene foretrakk å skyve på avdrag, og etter hvert rentebetalinger, til de svakeste bedriftene. Det kostet jo så lite å la misligholdte lån bli liggende i kredittavdelingenes innbokser.
Her er nok vestlige tilsynsmyndigheter observante og ser farene. Likevel er det vanskelig å unngå den logiske konklusjon at bankene ofte er bedre tjent med å drøye konkursbegjæringen, og heller håpe på at noe, et eller annet, skjer, som vil hjelpe den skadeskutte bedriften på bedringens vei, enn å tvinge frem konkurs.
Også her hjemme vil nok lavrenteregimet virke selvforsterkende. Det blir ikke lettere å sette opp rentene etter at gjeldsgraden har økt. Etter at nye bedrifter overinvesterer, samtidig som det norske landskap fylles opp av taperne. Zombiene som er mere verdt, som levende døde, enn som konkursbo.
Hva skal investorer gjøre, når de lave rnetene tvinger dem til å ta risiko?
De må styre unna landskap med zombier, ikke prate for mye med overoptimistiske gründere, men heller kjøpe seg inn i sunne virksomheter i fremtidsrettede næringer uten for mye daukjøtt.