På ethvert anstendig meglergulv burde det stå gravstøtter til minne om investorene som veddet på renteoppgang i Japan. Hvert år som går er det alltid noen nye som prøver seg. Nye porteføljer går tapt.
‘’En rente nær null, er jo egentlig bare tull. Det er kun et tidsspørsmål før de japanske rentene stiger med ekspressfart tilbake til gamle høyder.’’
Mulig det, men det ser ut til å drøye.
I en verden som får stadig tydeligere japanske konjunkturtrekk er nå også den europeiske sentralbanken ‘’komfortabel’’, i sentralbanksjefens egne ord, med tanken på å gå til null. Null i rente. Et regime Japan først eksperimenterte med for 15 år siden, og som de siden ikke har klart å riste av seg. Når befolkningen først har vendt seg til fraværet av inflasjon og vekst, er det ikke lett å få dem på andre tanker.
På gårsdagens pressekonferanse ga sentralbanksjef Mario Draghi de fleste tilhørere inntrykk av at det var en slags konsensus i Den Europeiske Sentralbanken for å gå videre med pengepolitiske stimuli ved neste rentemøte i juni. De fleste investeringsbanker har i morgentimene oppdatert sine prognoser til å innebefatte et rentekutt fra sentralbanken, og/eller direkte inngrep i obligasjonsmarkedene før sommeren.
Ikke at det spiller så stor rolle. En nedgang fra et kvart prosent i rente til origo betyr fint lite. Nullingen av renta vil gi ingen endring i bankenes innskuddsvilkår, de er jo allerede minimerte, og en nedgang i utlånsrentene på maks 10-15 basispunkter. Boligeiere får i så fall et rentekutt på 1000 -1500 kroner for hver million de har i lån.
Det kan bli litt mer fart i i tyske puber en og annen fredag, men ellers er effekten av rentekuttet liten.
Bakgrunnsteppet for nullrentepolitikken er at den økonomiske veksten i Europa er alt annet enn robust. Det er tegn til stabilisering i de tidligere kriserammede økonomier, men viktigere enn bedringen i Europas strandsone er svikten i den hittil så ursterke tyske eksportmaskin. Tysklands eksportmarkeder i Øst-Europa rammes av Ukraina-krisen, Kinas byggeboom stilner av, og ikke minst så presser dagens sterke Eurokurs industriens marginer i alle oversjøiske markeder. Bevares, det produseres fortsatt en masse sigøynertraller, men ordreinngangen til tysk indsutri er nå klart fallende.
Kapasitetsutnyttingen i Europa er i år så lav at kontinentet er på randen av allmen deflasjon, med fallende konsumpriser, eiendomsverdier og etter hvert lønninger. Allerede skadeskutte statsfinanser blir enda skjørere. Pensjonsløfter må brytes.
Sentralbankfolk vil berolige deg med hvor midlertidig nullrentepolitikken er, litt på samme måte som japanerne maste om i 1998.
– Det er bare en krise, må du forstå, snart skal rentene normaliseres – dit de var før.
Slik gikk det ikke i Tokyo, og slik vil det neppe heller gå i Frankfurt. Samlet har Euro-landene allerede i dag en fallende befolkning i aldersgruppen 15-64 år. Kohorten som er så avgjørende for økonomienes produksjonsevne. En kohort som blir stadig mindre, og eldre, i de fleste Euro-land.
Trendveksten i europeiske økonomier i årene med fallende yrkesbefolkninger er neppe mer enn ett prosentpoeng per år. Fallende og aldrende befolkninger gir også redusert trengsel, prispress og behov for boliger. Det skal godt gjøres å få opp inflasjonsforventningene der hvor det gradvis blir færre arbeidsfolk. I Euro-landene har nå bankenes utlån vært fallende i sammenhengende 20 måneder.
De fleste analytikere tror at renten skal opp til mere ‘’normale nivåer’’ om fire-fem år. Kanskje tar det litt lenger tid, men rentene skal opp! Markedene priser også inn en betydelig renteoppgang på litt sikt.
Akkurat hvorfor Europa skulle ha behov for høyere renter i årene 2015-2030 enn i dag er imidlertid litt uklart for meg. Europas befolkninger vil om noen år være vesentlig mindre, vesentlig eldre, og vesentlig mer forgjeldet enn de var i årene hvor rentene var 3- 4 pst.
I Japan tok det noen år før de fleste ga opp håpet om renteoppgang, men ga opp, det gjorde de.
I natt falt 10-års renten på japanske statsobligasjoner under 0,6 pst.