En av tesene enhver sentralbank, også vår egen Norges Bank, holder seg til, er troen på at ’’lave renter er midlertidige’’.
Dette fordi renter som er lavere enn inntektsutviklingen i samfunnet (gjerne målt med nominell BNP-vekst), skal stimulere den økonomiske veksten. En stimuli – som før eller siden – gir så sterke vekstimpulser til produksjonen, at det blir behov for renteoppgang.
Men stadig flere spør seg om ikke en tidsutstrakt periode med kombinasjonen av lave renter og urealistisk høye inflasjonsforventninger faktisk kan skape behov for nye rentekutt. Merk deg at det er rentene relativt til illusjoner om forventet inflasjon, som gir en periode med overinvesteringer fra fryktløse finansfolk, og som etter hvert skaper behov for nye rentekutt. For hva gjør du etter at alle investeringene er gjennomført, og arbeidsledigheten stiger igjen?
I det prosjektene avsluttes, forsvinner vekstimpulsen, så etterspørselen etter varer og tjenester faller tilbake. De funklende nye anleggene derimot, og deres potensiale for å produsere mer, består. Utnyttelsesgraden i økonomien vil da falle raskt, både fordi aktiviteten synker og fordi produksjonsevnen har økt.
Over tid gir den initielle rentenedgangen økonomien følgende forløp.
– I første periode er økonomien så svak at rentene settes kraftig ned.
– Med tro på høy inntektsvekst i samfunnet, om noen år, får vi da en investeringsbølge og økt ressursbruk. Rentene settes litt opp, men med en mindre økning, enn de i utgangspunktet ble redusert.
– Når investeringsbølgen gir seg, og aktiviteten faller, får vi et nytt behov for rentekutt. Rentene må kuttes til nye bunner, da forrige rentebunn forløste mange investeringer som ellers ikke hadde sett lyset.
Slik fortsetter vi inntil renten treffer null. Et nivå de fleste av våre naboland allerede har innfunnet seg på.
Rent praktisk kan prosessen illustreres ved veiutbygging.
Når rentene faller, blir det lønnsomt å bygge ut nye veier. Veier som ikke ble realisert da avkastningskravene var for høye. Etter rentekutt, realiseres imidlertid flere veiprosjekter med marginal lønnsomhet. Det er dessverre kun en gitt mengde lønnsomme veiprosjekter i landet. Etter at det meste er bygget, vil det være vanskelig å rettferdiggjøre ytterligere veiprosjekter, med mindre rentene settes ned til nivåer de aldri har vært før.
Investeringsbølger kan fort bli store i land hvor folk har for høye inflasjonsforventninger.
For de som forventer vedvarende sterk lønns- og prisvekst, vil ethvert tilbakeslag i inntektene, fra utleie og bruk av nye bygg, kun være midlertidige fenomen. Svake år kan forekomme, men et fast inflasjonsmål på 2,5 pst vil naturlig nok implisere en langsiktig lønnsvekst på 4 pst eller mer for en importtung økonomi som den norske. Selve troen på et for høyt inflasjonsmål øker da overinvesteringene hver gang rentene settes ned.
Problemet med å holde et særegent høyt norsk inflasjonsmål, aksentueres av at Euro-landene fører en politikk som gir meget lav prisvekst over tid. Tragedien til Euro-landene i dag er at de har fått en pengepolitikk tilpasset det tyske eksportlokomotivet. Et lokomotiv som tåler, og driver frem, en altfor sterk valutakurs – sett i forhold til de øvrige 17 Euro-landenes konkurranseevne. Disse taperne får naturlig nok høy ledighet, lav kapasitetsutnytting og tidvis deflasjonspress i ulike næringer. I gjennomsnitt blir da Euro-landenes prisvekst meget beskjeden.
Så her er vi ved utgangen av 2013, med 1,5 pst foliorente i Norges Bank. En foliorente som er på vei til å halveres. Pengemarkedsrenter på 1,7 pst, som gir en forventet negativ realrente, i et land hvor folk tror inflasjonen holder seg nær 2,5 pst over tid.
Pengemarkedsrenter som gir opphav til mange nyinvesteringer, Naturlig nok bygges det mye nå. Noen vil si for mye, med nedadgående press på husleier, kapasitetsutnytting og den langsiktige inflasjonen som resultat. En investeringsbølge som ebber ut i år – med behov for nye stimuli i 2014. Med et stramt statsbudsjett fra vår nye regjering er det åpenbart at stimulien vil komme i form av rentekutt.
Vi kan da forvente oss en ny investeringsbølge, etter at den kommende runden med rentekutt er gjennomført. Rentekutt som både skal berge verdiene av eksisterende investeringer – og stimulere til realisering av nye.
Over tid får Norge da den samme ekstreme, lave inflasjonen som våre naboland, vi har bare tatt en svingom via overinvesteringer før vi havner der.
Trolig treffer vi nullpunktet for rentene ved neste korsvei for konjunkturene – ved neste resesjon – en eller annen gang før 2020.