Jeg husker med glede studiedager hvor vi den ene dagen kunne studere utopisk marxisme, med fri flyt av mennesker i en verden uten landegrenser eller eiendomsrett. Neste dag kunne samtalen dreie seg om turbokapitalisme, hvor alt er privatisert og konkurranseutsatt. Når sant skal sies har disse to utopiske tilstander mye til felles.
Det har også de norske politiske partier. Mange arbeidsfolk og såkalt ’’lavkirkelige” stemmer på Fremskrittspartiet. Og ganske så mange velgere på borgerlige side setter pris på Arbeiderpartiets evne og vilje til å skjære igjennom, og finne praktiske løsninger til glede for næringslivet.
Kanskje nettopp fordi partiene har mye til felles, blir det få endringer i tiden fremover? Den nye regjeringen, som tiltrår til uka, har et ganske ambisiøst program som trolig vil bli vannet ned av forhandlinger i Stortinget. I avisene får Erna & co mye pepper for å lage radikale forslag, men jeg undres om hovedproblemet til den innkommende regjering rett og slett er at de ikke er radikale nok.
De klarer ikke tenke utopisk. Skal en nå tretoppene, må en rekke etter skyene.
En av utfordringene er at man ikke tenker bredt og vidt nok. At offentlige innkjøpere ikke makter å ta verden i bruk – til glede for følk flest.
Det samme problem har den avgående regjering hatt. Der hvor en skulle tro at en regjering ville hjelpe de svake, lære de dyslektiske, oppmuntre de deprimerte, redde flyktinger og stelle de gamle, kommer deres tiltak til kort. Det står ikke på hjertelaget. Flaskehalsen er at alle gode gjerninger må skje på norsk jord, gjerne av LO-organiserte arbeidere, og aller helst av mennesker ansatt i offentlig sektor. Det er utenkelig å ta i bruk Europas 25 millioner arbeidsledige.
Samme feil har den innkommende regjering tenkt å gjøre. Den ønsker å gi helsegrantier og har privatiseringsløsninger, men kun innenfor landets grenser.
Egentlig kunne en tenkt seg at til erstatning for u-hjelp, så skipet vi bare arbeidsoppgaver fra skjermede næringer innenlands til de fremvoksende økonomier. Utviklingsland som gladelig vil hjelpe oss. Noen land, inklusive Norgeskjære Thailand og Tyrkia, satser på helseturisme i stor skala. I en aldrende verden er kanskje det å utvikle en servicenæring basert på utenlandske kunder, en vel så god utviklingsstrategi som å forsøke å bygge opp industri der hvor intet har vært før.
For pengepolitikken er omfanget av importtjenester heller ikke uvesentlig. Det største inflasjonspress vi har i norsk økonomi for tida er knyttet opp mot omsorgstjenester, hvor det er genuint mangel på arbeidskraft – innenfor landets grenser. Fremfor å mase om handlingsregel og bruk av oljepenger burde kanskje sentralbanken interessere seg bitte litt for den ekstremt lave importandelen offentlig konsum (eksklusiv forsvaret) har. Jo mer import, desto færre flaskehalser og jo mildere kan rentebanen bli.
Det et er tross alt fotavtrykket til offentlig sektor, dens beslag av innenlandsk arbeidskraft og kapital, som påvirker kapasitetsutnyttingen – ikke oljepengebruken direkte.
Enten du er utopisk marxist eller fanatisk frikonkurransetilhenger, er løsningene ganske åpenbar.
I et oljeland med mer penger (og fromme ønsker) enn arbeidskraft, er den elegante løsning å sette folk på utenlandsfly dit hjelp er å få. Hvem vet, kanskje ble presset i arbeidsmarkedet, og dermed inflasjonen, så lav at renten med fordel også kunne settes kraftig ned?