– Du er jo litt som kjerringa mot strømmen, du Jan, sa en venn til meg forleden.
– Du skal jo alltid si folk i mot!
Nei, sa jeg tilbake. Det er de seks milliarder andre mennesker på kloden som tar feil!
Og bare for å bevise min påstand, skal jeg nå fortelle deg – ja, du som leser dette – at dine øyne tar feil. Inflasjonen er fallende – ikke stigende – slik avisene skriver.
Inflasjonstroen etter sommerens konsumpristall er en utbredt vranglære. Analytikere er overrasket over sommermånedenes høye pristall – det er fare for prismålet må du tro.
Jeg fikk kaffen i halsen da jeg så på pressekonferansen til Norges Bank i september, hvor direktørene bedyret at de skulle følge nøye med på de nye og overraskende høye inflasjonstallene. Er virkelig faget samfunnsøkonomi, så ille ute? Klarer ikke sentralbankens toppfolk å skille engangshopp fra prosesser?
Saken er den at når konsumprisindeksen stiger som følge av engangseffekter, bør det defineres som prishopp, mens inflasjonsbegrepet bør brukes som betegnelse på en tidsutstrakt prosess – hvor det ene tar det andre.
En endring over tid hvor mange varer, tjenester, lønninger og eiendomsverdier stiger mer eller mindre i takt. Dette er inflasjonsprosesser.
Det Norge derimot opplevde i sommer er litt hopp i flypriser mm. Litt på samme måte som vi fikk uventet høy prisvekst for noen år tilbake som følge av stigende strømpriser. Den gang var det heller ikke inflasjon, men bare prisimpulsen som måtte oppstå det året da vår herre slapp ut litt for lite til vannmagasinene våre. Året etter, da det høljet ned, og strømprisene kollapset, var det heller ingen deflasjon, bare et forbigående prisfall.
Nei, inflasjon er de prisendringer vi får som følge av generelle fenomen i samfunn, ulike utnyttinger av produksjonskapasitetene på langs og tvers av samfunnet, allmenne flaskehalser, lønnskrav som følger prishopp, og selvfølgelig den alltids nærværende pengetrykkingen. Alt annet like kan man jo få det prisnivået man ønsker seg bare det trykkes nok penger.
Det er ikke å være kontrær å si at inflasjonen er fallende. Det er egentlig ganske så opplagt når du ser de tre forhold jeg nevnte.
– Kapasitetsutnyttingen globalt er ganske lav, hvor særlig ufaglært arbeidskraft har store utfordringer med å unngå reallønnsnedgang. Også her hjemme vil vekten i reallønningene falle markert i årene fremover.
– Det er heller ikke rare flaskehalsene å spore, annet enn de vi kunstig lager ved at vi insisterer på å produsere goder på en spesiell måte, av fagorganiserte, i et bestemt geografisk område. Aller helst innenlands, i store norske byer. I Norge mangler vi for øvrig gode mål på dagliglivets flaskehalser, bedrifter som venter på varene sine, husholdninger som må stå i kø mm. Man får ta øynene i bruk. Jeg vet ikke hva du ser, men når jeg vandrer rundt på store, halvtomme kjøpesentre virker det imidlertid ikke som om det er trangt om plassen.
I mangel av kapasitetsutnytting, og ditto flaskehalser, må vår lit til å få opp inflasjonen settes til sentralbankene – og deres vilje til å trykke penger. Evnen har selvfølgelig sentralbanksjefene, men spørsmålet er om de globalt ser sitt snitt til å pumpe inn nok penger til å gi verden en inflasjonsbølge?
Det ser ikke sånn ut. I det nylig fremlagte Nasjonalbudsjett er prisveksten hos våre handelspartnere antatt å falle fra 2,4 pst i 2012 til 2,0 pst både i år og neste år. Et ganske så markert fall fra et moderat nivå. Lønnsveksten i våre naboland er avtagende, og vil mange steder falle ned under 2 pst i året. Her hjemme bør neppe lønnsveksten for kommende år overstige 3 pst, hvis vi ikke skal fortsette å tape konkurranseevne.
Tro det eller ei, men inflasjonen også her hjemme vil bli minimal. Det er ingen mangel på norsk arbeidskraft i privat sektor, annet en i de næringer hvor spesialkompetanse måtte kreves. Byggebransjen er i skrivende stund på vei ned. Det vil bli god tilgang på håndverkere i tiden fremover.
Ja, det kan ble et prishopp, eller tre, som følge av endringer i valutakursbildet, men sannheten er at temperaturen i norsk økonomi nå er fallende. BNP-veksten i andre halvår i år blir nær null, med redusert behov for arbeidskraft som resultat. Faktum er at sommerens prishopp ikke er et bidrag til allmenne økning i kapasitetsutnyttingen eller nye flaskehalser. Nei, det fungerer som en skatt på allerede forsiktige husholdninger. Forbrukere som nå får redusert sin kjøpekraft.
Vær ikke i tvil: Kapasitetsutnyttingen i norsk økonomi, og norsk allmenn inflasjon, er på vei ned. Sommerens prishopp, det er ikke inflasjonsbidrag.
Tvert imot vil hoppet bare forsterke høstens nedtur i norsk økonomi.