Når politikken blir avgjørende

  • Litt pause i bloggingen for tida, da jeg løper land og strand rundt med mine foilsett, gamle vitser og litt slitte prognoser.

Må innrømme at jeg synes det er gøy å se så mye av Norge. Temaene jeg tar opp i mine foredrag, favner vidt, som det jo gjerne gjør for en makroøkonom. Men det slår meg at én fellesnevner i de fleste diskusjoner er og blir politikk og de beslutningene folkevalgte i ulike land må ta.

Politikerne gjøre mye bra, men de kan også ødelegge for fremtiden.

  • I USA er det i disse dager intens spenning knyttet til om de folkevalgte vil gjøre det som er fornuftig: å videreføre sin daglige tungt lånefinansierte aktivitet; eller om de skal stenge ned offentlige sektor fordi de ikke vil tillate økt statsgjeld.
  • I Midt-Østen kan borgerkrigen i Syria lett bli en regional konflikt og det er det viktig at utenforstående våpenmakter ikke griper inn.
  • I Japan skal statsministeren i neste uke bestemme seg for om momsen skal heves med 3 prosentpoeng i april neste år, og han bør følge sine faglige råd om å heve. 
  • I Europa må den italienske regjeringen må bestemme seg for om tidligere statsminister, og nå straffedømte, Silvio Berlusconi skal kastes ut av nasjonalforsamlingen. Også her er det mye usikkerhet knyttet til heving av momsen ved inngangen til neste år. En nødvendig heving til 22 pst som Berlusconi og hans parti foreløpig nekter å være med på.
  • Både Portugal og Hellas ser ut til å trenge en hjelpende hånd fra Brüssel for å unngå nye nedgraderinger i sin kredittverdighet. Denne hjelp bør de få.
  • I Norge skal de borgerlig partiene bestemme seg for om de vil regjere sammen eller ei. Det kan jo fort bli kaos.

For å ta det siste først, må vi regne med at de borgerlige klarer å danne en flertallsregjering, der Høyre og FRP enten får med seg Venstre og/eller Kristelig Folkeparti. Spesielt for unge politikere må det være fristende å få være med å styre Norge de neste årene. Jeg gjetter på at motstanden mot å delta i en fire-parti-regjering øker med politikernes alder!

Nå som penge- og kredittpolitikken har klart å bremse norsk økonomi er det også et fristende stort handlingsrom for finanspolitikken. Et rom som gir store muligheter for de som får ta del i styringen de neste fire, eller åtte, årene.

I den store verden er de amerikanske budsjettforhandlingene viktigst. Trolig vil amerikanerne gå til det skritt å stenge ned deler av sin offentlige administrasjon i midten av neste uke. Langt mer alvorlig blir det hvis USA ikke kan innfri sine låneforpliktelser og må misligholde sin enorme gjeld. Dette avklares i midten av oktober. Et amerikansk statlig mislighold har aldri skjedd, og det er ganske uklart hva slags konsekvenser det kan få for USAs kredittverdighet – og for verdens børser. Positivt er det neppe.

I sum er ikke ’’politikerrisikoen’’  denne høsten større enn normalt. Investorer og bankmedarbeidere må bare være oppmerksom på at det kan være vel så viktig å følge med på Dagsrevyen som det er å granske økonomiske nøkkeltall og selskapsresultater.

Oppsidemulighetene er begrenset.

2014 ser ut til å bli et nytt år hvor OECD-landenes vekst forblir beskjeden. Ett år hvor arbeidsledigheten biter seg fast. Noen renteøkninger fra de ledende sentralbanker er det neppe snakk om. Verken i år eller neste år.

Gledelig er det å melde om høstens mange bankbesøk. Jeg treffer voksne folk som ikke lar seg rive med av årets gode resultater. Bare vi bankfolk til enhver tid doserer risikoen til økonomiens utvikling, og er forsiktige nok, blir 2014 trolig også et sterkt bankår. En skal imidlertid være klar over at kredittveksten trolig vil falle markert i tiden fremover.

En naturlig utvikling, nå som farten i norsk økonomi er på vei ned.