Da jeg gikk på Blindern, for mange herrens år siden, var det mye kniving mellom ulike marxistiske studentgrupperinger. De kranglet om hva som var den sanne lære, så intenst at det hendte noen av debattantene fikk skade på sjel og psyke. For oss som sto utenfor og fulgte med, var det litt uklart hva det hele dreide seg om. Men kranglet det gjorde de.
Jeg snakker med en del utlendinger om norsk politikk. De klarer ikke helt å se de store forskjellene mellom de borgerlige partiene. Der de borgerlige har vanskelige for å finne enighet, ser utlendingene bare en blå-grønn masse.
Uansett perspektiv, det er vel ikke så store forskjeller å snakke om, hvis man virkelig ønsker å snakke om noe annet enn det man aldri blir enige om allikevel?
De borgerlige har tross alt vel så mange likhetstrekk som de har forskjeller. Kanskje de skulle legge partiprogrammene, de frivole løftene, til side og fokusere på hva de har felles?
Norsk økonomi går for tida såpass dårlig at landet faktisk trenger handling. Greit nok at noen vil holde flotte taler på Stortingets talerstol, men landet trenger en regjering. En handlingskraftig sådan.
Selv ville jeg brukt penger på å utvikle offentlig sektor, og halvert renta, men partiene som sto for dette tapte jo valget. Nå er det duket for skatteletter, kanskje unødig store skatteletter.
Likevel er det på sin plass å minne om at folk blir ikke syke, rusa eller på annen måte ødelagt av å få redusert sitt skattetrykk. Alt annet like er skatt en ulempe – ikke et gode. Utfordringen blir å komme på noen kuttforslag som både hjelper den økonomiske effektiviteten i samfunnet og som brede lag av befolkningen kan ha glede av, uten at kronekurs og renter fyker i været. Her er et par forslag som ekspertutvalget til Statistisk Sentralbyrås Hans Henrik Scheel kan titte litt på, når de nå skal gå gjennom skattesystemet på nytt.
Dropp matmonsen. Til en kostnad av om lag 20 mrd kroner får vi redusert matutgifter hos alle, med økt omsetningen av norsk mat, og redusert svenskehandel som bivirkning. Tenk på hvor mye forurensing vi kan kutte når Ola og Kari slipper å reise utenlands for å handle mat. Ulovlig salg og smugling av næringsmidler ville reduseres, og bøndene ville kunne produsere, og dermed tjene, mer enn de gjør i dag. Staten får dessuten tilbake mye av midlene, som følge av økte skatteinntekter fra forretninger som blomstrer fordi de er vegg i vegg med suksessrike matbutikker.
Skattekutt som motiverer til en forbedret livsstil bør også vurderes. Skattefradrag for utgifter til helsestudio, sykkel og annet treningsutstyr, ville være til glede for de fleste, samt bidra til lavere helseutgifter for fellesskapet.
Når det gjelder arveavgift og formuesskatt er jeg ikke direkte motstander av kutt, men må bare spørre om det er mulig med en bedre bruk av midlene? Hva som er best, kutt i arbeidsgiveravgift eller i formuesskatt, ja det får ekspertene til Scheel regne ut for oss.
Garvede embetsmenn vil si at skatteletter på 20-40 milliarder kroner (netto) i familiefolks lommer vil gi oss en ny grusom jappetid, med renteoppgang og sterk krone som resultat.
Virkningene av skattekutt kommer imidlertid an på hva man ellers gjør. Mye av midlene vil jo spares, og det er fullt mulig å få folk til å sette mer til side som pensjonsparing. Men la gå, en eller annen Gucci-veske vil nok dukke opp i nabolaget.
Presset på krona kan reduseres ved å øke importandelen i vårt konsum. Spesielt i offentlig sektor er det mye å hente. Hva hvis den offentlige sektor gjorde alt den kunne for å øke sine innkjøp fra utlandet? Mange pensjonister, pasienter, fanger, studenter kunne trolig få bedre, og billigere, hjelp enn de får i dag, hvis de kunne sette seg på et fly ut av Norge. Flyktningehjelpen bør selvfølgelig legges så nær stakkarnes hjemland som mulig. Dagens system hvor vi fra andre land henter – til den ytterste nakne ø – flyktningene, de som skal bygge mottakene, og de som skal jobbe der, er rett og slett verdens mest bisarre underverk. Et ufattelig sløsende system i et oljeland som i utgangspunktet har press i sine skjermede næringer.
Og dette er kanskje det absolutt viktigste argument for å gi skatteletter nå. I mangel av skattekroner ville kanskje det offentlige på nytt gå gjennom sine rutiner og eldgamle løsninger. Se på sine mangfoldige virksomheter med friske øyne, og spørre sine 800 000 ansatte; er det mulig å gjøre ting mer effektivt?