Beslutningsvegring i boligpolitikken

Jeg sitter ofte hjemme og ser på husets råtne planker, på den slukkede lyspæra som må byttes ut og på hunden som må ut på tur. Men jeg gjør ingenting, bare sitter og glor. Kommer rett og slett ikke i gang.

Det kan være artig å se på graset gro.

Beslutningsvegring kalles det. En egenskap mange politikere også innehar, i hvert fall de som driver med boligpolitikk.

Kanskje er jeg farget av at jeg bor nær Fornebulandet? Her var det for 20 år siden lovet en baneløsning for den nye boligbyen som da var under planlegging. Planer som både er fremlagt, og vedtatt, for senere å bli forkastet. Vedtakene om bygging av bane ble omstøtt.

Hva skjer i regjerings duggferske, storstilte nasjonale transportplan?  Fornebubanen er ikke med en gang. Vi er med andre kommet kortere enn vi var i 1992.

Det kan være artig å se graset gro – også på Fornebulandet.  

Faktum er at beslutningsverging i bolig- og samferdselspolitikk ser ut til å bli et landsdekkende fenomen. Spesielt boligbyggingen, byggeherrenes lønnsomhet og de ’’høye’’ boligprisene må bekjempes. Og det med alle midler. Hva skal en med aktivitet, når vi har gress å se på!

Vi har samlet folket om en strategi hvor boligbygging skal ned, kraftig. Det altoverskyggende mål er å hindre stigende boligpriser, at et eller annet går galt i samfunnsøkonomien, som følge av at næringslivet lar seg rive med av de stigende boligprisene.

Det er til å undres over at vi har stelt oss slik, men sånn er det nå en gang, at boligbyggingen (og hyttebygging) er midt inne i et dramatisk fall. Et fall som kommer til å ha store ringvirkninger for norsk økonomi, og som bankene må ha et bevisst forhold til. Med kraftig fallende boligbygging i høst ser det ikke ut til å være å unngå at 2014 blir et svakt år for norsk økonomi, med stigende arbeidsledighet som resultat.

Etter hvert som fallet i boliginvesteringene blir dypere, er det fare for at norsk økonomi mister arbeidsplasser: På byggeplasser, i butikkene, og i ferie- og fritidsmarkedene. Arbeidsledige håndverkere kjøper ikke hytter eller fritidsbåter.

Vi får håpe at ganske så mange nordmenn kan lære seg å dele min glede, av å sitte stille, og se på at graset gror. Ja, stillesittende – det blir de.

Det kunne vært så annerledes. Renta kunne vært satt kraftig ned, det offentlige kunne bygget luksusboliger på egen regning, folket kunne ha stemt frem politikere som ropte ut rause valgløfter om nye luksusboliger for unge i etableringsfasen. Men der er bare ikke norske politikeres drømmer i dag.

Gi meg den ideale fordring; klimamål, fred i Jerusalem, utvikling i Afrika, asylpolitikk. Ja, se det er noe. Alle, ikke bare salige Peer Gynt, må være verdensborgere!

Boliger, terrasser, doer, kloakkrør og parker, nei, slikt kan ikke en fremadstormende statsmann og verdensborger beskjeftige seg med.  

Jeg leser så mye rart. Her om dagen kommer jeg over en artikkel av en psykolog som mente at beslutningsvegring faktisk kunne være en svært så positiv erfaring. Når du sitter og ser på graset, eller i tapeten, jobber underbevisstheten visstnok med problemløsning. I høstukene hvor politikken uansett er lammet av overgangen fra det gamle til det nye Storting, er det kanskje like greit å la boligpolitikken hvile?

Vi kan bare håpe at det nye Storting får utrettet mer enn det gamle. Det må bli enklere å bygge, boligprisene må kraftig opp slik at byggherrene ikke går konkurs, og det offentlig må bruke store penger på å lage flotte nabolag hvor familier kan oppnå det gode liv.  

Tro meg, det er helt ok, med en lengre periode preget av beslutningsvegring, men kun hvis vegringsperioden er en pause før en eksplosjon av kreativt arbeid.