– Dere er jo helt syke, som reiser til andre land for å kjøpe mat og pappvin(!), sa en asiatisk dame til meg forleden. Og ja, hun har helt rett, det er jo ganske unikt. Norges bidrag til verdens kulturarv. Far, mor og mormor setter seg inn i SUV-en lørdag morgen for å kjøre til Sverige for å handle mat og drikke. Det er helt normalt det, her til lands. Men kanskje noe vi kan endre på?
Litt fortjent pepper får jeg av og til, og det er lett å kritisere meg – for å utelukkende kritisere andre – uten å foreslå noe bedre. Så i dag kommer noen forslag til en ny radikal politikk for å forbedre norsk økonomi. Ingen ideologi bak dette, bare sunn fornuft. Kramgode forslag for å gi oss alle en bedre hverdag.
Dropp matmomsen – litt usikker på hvor mye skatteletter norsk økonomi tåler for tiden, men la gå. Matmomsen driver allerede høye norske priser ytterligere til værs. En momssats som gjør det desto mer lønnsomt for bønder å selge matvarer svart, for godtfolk å kjøpe mat utenlands og for storsmuglere å bli rike.
Det kan være andre og bedre måter å bruke 20 milliarder kroner på, men skal en først gi skatteletter, er det ingen dum idé å vurdere kutt i denne skadelige avgiftssatsen. Norske matbutikker ville få vesentlig høyere omsetning, og det vil trolig trekke opp salget på andre butikker i nabolaget.
Nevnte jeg forurensing? Kortere bilreiser for de innfødte er et bra bidrag i kampen for å redusere globale CO2-utslipp. Miljøfolket bør juble.
Nevnte jeg reduserte lønns- og trygdeutgifter? Bortfall av matmoms vil senke det gjennomsnittlige prisnivået i Norge. Selv om vi frøs alle lønns- og trygdesatser ett år, ville hvermansen få økt kjøpekraft.
Det finnes også andre muligheter for å forbedre norsk økonomi.
Legg om feriene våre.
Vi har mange faste helligdager. Første og annen juledag, pinsen, påsken, 1. og 17. mai m fl. Hvorfor ikke erstatte fem av disse med en ekstra ferieuke? Småbarnsfamilier vil elske friheten til å velge sine feriedager selv, bedriftene får økt fleksibilitet og overtidskostnadene vil falle.
Ta utlandet i bruk.
Det var en nydelig morgenen på Snarøya, et av Norges dyreste boområder, hvor jeg traff et par veldig hyggelige bedriftsledere utenfor et rekkehus jeg skulle leie ut. De hadde behov for å huse tre unge flyktninger, pluss en døgnkontinuerlig vakt. Etter litt fram og tilbake med forskrekkede naboer falt planene i fisk, men det var et fristende tilbud de ga. De kunne betale nær sagt hva som helst. Kommunen betalte gjerne både de skyhøye husleiene, den døgnkontinuerlige vakten og hyggelige fortjenestemarginer til denne idealistiske duo som skulle hjelpe tre unge gutter tilpasse seg det norske samfunn. Penger som må skattes inn, bidra til høyere husleier for alle, og gjøre sitt til at rentene holdes høye, med en altfor sterk kronekurs som resultat.
Dette er IKKE spørsmål Norge skal gjøre gode gjerninger. Vi kan gjøre mye mer enn i dag. Jeg spør bare: Hvor bør disse gode gjerningene produseres?
a) Hvor som helst i verden
b) På den norske flik av verdens minste kontinent.
Alle idealister – som ønsker å få mest mulig ut av midlene vi bruker på ulike gode formål, bør velge alternativ a). Den norske debatten om flyktninghjelp, eldreomsorg og helsetjenester blir ofte en forvirret debatt om hvor stort det offentlige konsum bør være. Debatten bør heller dreie seg om hvor mye vi på død og liv må produsere i Norge. Vi kunne importert tjenester i langt større omfang enn vi gjør i dag. Importandelene til det offentlige konsum er langt lavere enn det privates. Og jo mer vi importerer, desto flere gode gjerninger kan det offentlige gjøre – uten at inflasjonen stiger.