Norway moved on

–          Har jeg ikke sagt til deg hundretusen millioner ganger at du må slutte å overdrive (!), ropte mamma til lille Per.

Dette er en av mange utsagn småbarnsforeldre får med seg i løpet av en veldig lang, varm og uendelig deilig sommer.

Så med fare for å overdrive, er det en arbeidshypotese som peker seg ut i forkant av høstens Stortingsvalg. Norge står foran store endringer, og for norske idealister av alle farger er det trolig snakk om et vannskille.

Selv har jeg opplevd mine oppvekstår i Norge som et eventyr av velstandsutvikling i en kultur som fortsatt ikke er blitt for materialistisk. Kanskje skal vi takke forbilder som kongehuset, Olav Thon og andre rikinger for at det har gått så bra? For uansett hvor rike de blir har de begge beina godt plantet på jorda.

Nordmenn verdsetter miljø, livskvalitet og det å bo i et grisgrendt land med levende kulturlandskap. Nordmenn har vært, og er, engasjerte i retfferdighetsspørsmål overalt på kloden. Vi har heller ikke levd over evne.

Slik har det i hvert fall vært, før vi nå får en blåblå regjering, med rent flertall til Erna og Siv. Og blåblått blir det, med større flertall etter hver TV-debatt hvor de rødgrønne får gjendrevet sine hovedpoeng: Nei, vi er ikke opptatt av det nære, Ja, vi lever i fortida og Nei, vi har få konkrete saker som angår deg direkte.

Mitt inntrykk av valgkampen så langt, er at den sittende regjering, og dens hjelpere, rett og slett har problemer med å tilpasse seg en ny tid – både på hjemmebane og ute.

Afrika klarer seg selv – – og trenger ikke u-hjelp. U-hjelp i dag er noe vi i hovedsak driver med for å gi våre egne liv mening. Det er gøy å hjelpe, og det ønsker jeg inderlig at vi fortsettermed, men jeg vet innerst inne at det er ingenting Norge kan gjøre som vil endre Afrikas langsiktige økonomiske skjebne. Når barneskolen vår valgte å avslutte sitt samarbeidsprosjekt med en fattig afrikansk landsby, ble jeg veldig lei meg – på vår egne barns vegne. Vi trenger å hjelpe dem, mer enn de trenger hjelp fra oss.  

Vi kan ikke påvirke CO2-utslippene. Vårt håp må være at hvis vi er sykelig opptatt av å begrense utslipp, så vil vår idealisme smitte. ’’Soft Power’’ er ikke noe å kimse av, så vi får bare fortsette å resirkulere melkekartonger – i håp om at verden lærer.

Vi kan ikke påvirke Jerusalem – igjen er våre inngrep her noe bibelfrelste, eller spesielt Midt-Østen interesserte, må få lov til å bruke offentlige midler på. Våre eksperter har mye å bidra med, men ingen kan tro at Norge i årene som kommer vil spille noen stor rolle i det som er og blir stormaktspolitikk.

Handlingsregelen er foreldet. Folk trenger ikke dø i helsekø. Glem debatten om privatisering kontra offentlig produksjon av helsetjenester. Vi kan kjøpe så mye vi vil av det meste i utlandet. Kjøper vi tjenester ute, på bred basis, kan vi også ta litt lettere på omfanget av oljepengebruken. En dollar brukt i utlandet bidrar ingenting til vår inflasjon. Faktisk vil inflasjonspresset i Norge avta, ikke øke, jo mer oljepenger vi bruker i utlandet – til å erstatte dyr norsk tjenesteproduksjon.

Inflasjonsmålet er avleggs. Over tid må det norske lønns-  og prisnivået være noenlunde i vater med det vi ser i våre naboland. Ellers vil handelslekkasjene gå fra å være strie strømmer til rene elver. Veksttallene vi får i våre nominelle størrelser, dreier seg ikke om kontrollerbare endringer, men om tilpasninger til utenlandske trender.

70-tallets kredittpolitikk. – Jan, aldri før har størrelsen på pappas lommebok vært så viktig som det er i dag, sukket en godt voksen bankfunksjonær til meg en dag. Ja, her har regjeringen valgt å føre gårsdagens kredittpolitikk. Staten burde selvfølgelig ikke legge seg opp i hvor mye unge boligkjøpere og gründere låner i banken. Det var noe man gjorde før da deres adferd og inntektsmuligheter var forutsigbare. I dag kan det være livsfarlig å låne ut noen millioner til en kokainsniffende skipsrederarvinger, mens det er helt greit å låne ut noen ti-talls millioner kroner til en ung ubemidlet IT-gründer. Ingen er tjent med at gründeren må bruke mye tid og krefter på sin privatøkonomi, og snekring hjemme, – fremfor å dyrke frem en vinnerbedrift.

Alle disse seks kjensgjerningene må idealister (og samfunnsøkonomer) av alle slag ta innover seg. Det er ikke til å undres over at velutdannet ungdom som har reist til de fleste kontinenter, og sett verden for hva den er, ikke lar seg imponere av glitrende taler med innhold fra svunne tider. Enten så stemmer de blått, eller så sitter de hjemme på valgdagen.

Det vi trenger er en ny idealisme basert på å forbedre, ja perfeksjonere, våre bygder og byer. ’’Norway moved on’’, er vel så mye fortellingen om en evolusjon hvor norske idealister bes vende snuten hjem, og hjelpe til med å løse våre egne små og store floker. Problemer som ikke kan løses med gårsdagens penge- og kredittpolitikk, eller foreldete råd om bruk av oljepenger.

For all del: Reis ut og jobb med spennende prosjekter til glede og nytte for andre. Og ja, snu på skillingen! Men det viktigste er å ta med seg lærdommen du har fått ute, og spre det i flest mulige fora og lokalsamfunn. Bli like engasjert i lokalpolitiske tema som i de store spørsmålene. Hjelp ditt lokalsamfun til å utnytte mulighetene som den nye tiden gir oss.

Verden er stor nok til å ta vare på seg selv.