Tilbake fra en familietur til Euro-Disney, med en haug kredittkortregninger som souvenirer, er det lett å dra noen liknelser for verdensøkonomiens kredittsykel.
Euro-Disney var fint det. Litt slitt i kantene, med ustelte blomsterbed og flassende maling på de eldste byggene, men allikevel full av amerikansk sjarme i et fransk landskap. Ikke altfor overopphetede køer ved anleggets ulike attraksjoner, og et sted ikke bare barn, men også middelaldrende mennesker som meg, kunne føle seg hjemme.
Det som imponerer mest, og som alltid har vært amerikanernes force, er hvordan man klarer å bygge så store forventninger: Tjo og hei, fanfarer, parader og effekter. Det er vanskelig å ikke la seg rive med, uten tanke for hva morgendagen vil bringe.
Slik spiller amerikanerne en viktig rolle i verdensøkonomien. Uten amerikansk optimisme og overforbruk hadde verdensøkonomien vært ille ute. De en gang så fremgangsrike BRIC-landene har i disse dager sine små og store eksistensielle kriser, med svakere økonomisk vekst som resultat. Europa er raskt aldrende, og selv om Japan gjør hva de kan for å pumpe opp økonomien sin, er det ikke til å komme forbi at også Japan eldes raskt. Sett utenfra likner det japanske forsøket på å komme seg ut av krisen, på festivitasen rundt en middelalderkrise i Bærums havefester.
I mangel av bedre vekstkilder blir da verdensøkonomien avhengig av forbruket til Disneylandenes engelsktalende folkeslag, de som virkelig tror de kan fly. Verdensøkonomiens hylende Believers, om du vil. Nok en gang blåser handelsunderskuddet til amerikanerne og deres venner ut. Et underskudd som gir andre lands eksportindustrier pusterom. Nå må overforbruk hos amerikanere og deres frender i Canada, Australia, New Zealand og Storbritannia øke, slik at verdens fabrikker får avsetning for varene sine. Dette er et sårt tiltrengte pusterom. Underskudd som avler enorm gjeld i Disneylandene, og ditto fordringer i resten av verden.
USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand nærmer seg samlet sett underskudd i sin utenrikshandel på linje med det vi så i tiden rett før finanskrisen.
Det er gøy så lenge det varer, men spørsmålet er om disse landene før eller siden må forlate Disneyland og møte den grå hverdagen, eller om de kan leve over evne i ubestemt tid. Om ikke dette er et av de evige spørsmålene, har i hvert fall spørsmålet om finansielle ubalanser plaget oss helt siden Ronald Reagans frislepp av kredittmarkedene på 1980-tallet. Et frislepp akkompagnert av store, lånefinansierte underskudd.
Siden Reagans dager har amerikanernes konjunkturoppganger som oftest vært gjeldsfinansierte. Det har ikke alltid endt med ’’happy ending’’. Både i forkant av børskrakket i 1987 og finanskrisen 2008 var amerikanernes gjeldsoppbygging gigantisk. I år har de fått følge av sine engelsktalende venner, som også ønsker å leve som om de var innbyggere av finansverdenens Disneyland.
I disse tider er det mye skriverier om Kinas finansskrise. Og ja, den er stor. Likevel: I Kina er eventuelle bobler en innenlandsk affære som neppe vil påvirke andre lands banker. Riktignok vil kinesiske småsparere tape skjorta ved en kinesisk bankkrise, men ingen amerikansk finanskjempe vil bukke under av den grunn.
Den neste bankkrisen i de vestlige land blir neppe utløst av Kina, men kanskje heller i de engelsktalende landene som har levd litt for lenge over evne, dersom de ikke mestrer sin skjebne som gjeldsslaver. Slaver også vi nordmenn har lånt mye penger til.
En implikasjon av gjeldsoppbyggingen er at renteoppganger vil svi hardere enn før. Skulle rentene heves mye, kan det gå riktig ille med verdensøkonomien. Derfor får vi neppe se noen store økninger i Disneylandenes sentralbankrenter. Verken i dollar eller i pund. Ingen gjeldsslave ønsker seg høyere renter. En verden med store finansielle ubalanser må derfor trolig beholde evigvarende lave renter hos debitorlandene. Gitt at sentralbankrentene forblir lave, er en annen implikasjon at vi ikke tåler en ny finanskrise med kraftig økning i kredittmarginer som resultat.
Husk tilbake til høsten 2008. Den gang eksploderte kredittmarginene. Sentralbankene måtte kutte rentene sine raskt og mye for å hindre en kollaps i verdensøkonomien. Hvis rentene holder seg nær null har imidlertid ikke sentralbankrentene noe å gå på ved neste finanskrise. Ved den neste kredittkrise blir det lite hjelp å få fra sentralbanker i gjeldsatte land, som allerede har minimert sine sentralbankrenter.
Derfor vil verdens finanstilsyn være vel så viktige som sentralbankene i årene som kommer. Gjeldsmarkedene må reguleres strengt, slik at oppbyggingen av gjeld skjer i ordnede former. Går det galt må regjeringene trå til med å støtte kjøp av kredittpapirer.
Sist, men ikke minst, er det en internasjonal dimensjon på problemet med Disneylandenes låneopptak. Både aksjekrakket i 1987 og finanskrisen i 2008 skjedde i en periode med mangelfullt samarbeid på tvers av landegrensene. Heldigvis er det nå gode samarbeidsforhold på tvers av kontinentene. Noe har vi forhåpentligvis lært av gamle kriser.