Bak ethvert scenario for norsk økonomi ligger det flere forutsetninger. Noen av de viktigste er de for inflasjonen, målt i bred forstand: Veksten i lønninger, konsumpriser og eiendomsverdier.
Norges Bank lover oss urealistiske 2,5 pst konsumprisvekst over tid. Ikke 2,5 pst som et tangeringspunkt, men som en gjennomsnittlig inflasjon. Et nivå prisveksten skal svinge rundt. Våre naboland, som vi importerer mye fra, er ventet å ha en inflasjon på det halve. Gitt at vi fortsetter med dette, vil det kreve særskilt høy prisvekst her hjemme hvis målene skal nås.
Det er egentlig dette som er hovedproblemet med inflasjonsmålet: ikke at tallet er for høyt, men troen på at vi skal styre uavhengig av impulser fra utlandet, og av tidligere års prisvekst. Her er sannheten, eller min versjon av den:
Forsøkene på å nå et inflasjonsmål her hjemme, som er høyere enn takten ute, har gitt oss midlertidig sterk innenlands kostnadsvekst. Midlertidig, inntil vårt kostnadsnivå blir så ekstremt at kostnadsveksten presses ned mot det minimale. Med andre ord avler én periode med høye lønnstillegg fremtidige lave lønnstillegg – ikke fremtidige lønnsspiraler. Inflasjonsmålets første fase, hvor vi prøvde å holde høyere kostnadsvekst enn våre handelspartnere, er nå forbi. Nå presses vi ned mot utlandets nivåer. Tenk lønnsvekst på to prosent per år som det normale for norske lønnstagere. To prosent per år, i mange år fremover.
Med uendret valutakurs, (og fortjenestemarginer i næringslivet), vil en slik lønnsvekst gi oss en langsiktig inflasjon på samme nivå som i våre naboland, om lag det halve av hva prestene bak inflasjonsmålet lover oss.
En normal inflasjon på det halve av hva som blir lovet, vil selvfølgelig også prege våre renter. Inflasjonskompensasjon er en viktig bestanddel av vårt rentenivå, og tro det eller ei, en inflasjon som er lav, gir deg også vedvarende lave renter. Renter som er helt annerledes enn det mange vil betrakte som de normale.
Det er ikke radikalt å spå store rentekutt i Norge fra dagens nivåer til stabile, ja normale, nivåer – rett over null. Alle andre prognoser er derimot urealistiske.
Dette har konsekvenser for eiendomsmarkedene. De eiendomsinvesteringene som baserer seg på høye vekstrater i de norske nominelle forløp, vil gjøre det svakt. De som klarer seg fint med lave turtall på lønnsveksten, vil gjøre det aldeles utmerket. De deler av eiendomsmarkedene som får store problemer, er der hvor det overinvesteres.
Overinvesteringer som gjerne bygger på forfeilete antagelser om at den generelle inflasjonen skal bli 2,5 pst over tid.
For boligmarkedene trenger ikke denne langsiktige utviklingen bli så ille. Et stabilt lavt rentenivå, og en mer troverdig inflasjonsbane enn det vi har i dag, vil gi oss reduserte risikopremier i de fleste bygder og byer. Reduserte risikopremier som kan løfte boligprisene. Boligpriser som i det meste av Norge uansett vil måtte stige slik at de kan nærme seg byggekost ved nybygg. Nettopp misforholdet mellom byggekostnadenes høye, og boligprisenes lave, nivåer hindrer også overinvesteringer som kunne skadet markedsbalansene. Tvertimot vil det kontinuerlig bygges for lite der hvor boligprisene gjør nybygg økonomisk uforsvarlig. Uten offentlig boligbygging av betydning, vil det da fortsatt være stramme boligmarkeder i det meste av i Norge.
I det lange løp er ikke dette regimet med lav inflasjon, rentekutt til nye likevektsnivåer, og jevnt, om enn svakt, stigende lønninger og boligpriser, noen tragisk skjebne. Det er bare et helt annet nominelt forløp enn det våre myndigheter har forespeilet oss.