Overnevnte sitat var mantraet til Bill Clintons valgkamp, under den kommende presidentens første, og svært så vellykkede kampanje. Statsministeren har mye å lære. I årets norske valgkamp kan han la C02, Jerusalem og homofile rettigheter ligge. Også her hjemme, i det herrens år 2013: It’s the economy.
Likevel er det kanskje rentegjetterne, i små og store finansinstitusjoner som har mest å hente på å fokusere rett, slik Clinton gjorde med suksess. I sommer har konsumprisindeksen steget, børsen gjort det bra og kronekursen fått en prolaps. Alt skal visstnok trekke i retning av høyere renter.
Dessverre er norsk økonomi så pass svak at det i dag er rom for betydelige rentekutt. Ikke små, men store kutt. Dette til tross for at konsumprisindeksen (KPI) har kommet seg opp til en årlig vekstrate på hele 2,1 pst. Men husk: It’s the economy.
Konsumpriser er ikke noen god konjunkturindikator for norsk økonomi. I særs gode år for norsk økonomi kan gjerne konsumprisene falle. Kjøpesentrene tjener flust med penger, og kan senke prisene. Nye boliger som kan leies ut, florerer, med svake KPI-målinger som resultat. Nye varer som gir større verdi enn de gamle, flommer inn i landets små og store spesialistbutikker.
I tider som nå, tvinges derimot små butikker til å heve prisene i et siste krampaktig, og som oftest mislykket, forsøk på å overleve. Nå som pengepolitikken har vært for stram alt for lenge, er det mangel på boliger til utleie. Den senere tids fall i kronekursen, som garantert gir bidrag til økt fremtidig inflasjon, er ikke et argument for å heve rentene. Det er et vitnesbyrd på investorer som forlater Norge.
Med andre ord er det ikke lenger noen god sammenheng mellom inflasjonstallene våre og konjunkturene her hjemme.
Det er faktisk også usikkert om selv de langsiktige trendene i prisutviklingen måles riktig. Her er det tre vesentlige problemer.
Det første går på kvalitetsmålinger. Min far kjøpte en Volkswagen Jetta på midten av 1980-tallet, til om lag 150 000 kroner. Det var mye penger den gangen. Skal en tro de offisielle målingene har prisen på biler mer enn doblet seg siden den gang. Min uærbødige påstand er imidlertid at du får en bedre bil for samme kronebeløp i dag enn du gjorde den gang. For luksusbiler er det trolig slik at en bil til en halv million er bedre enn biler som kostet det dobbelte den gang.
Det andre går på nye varer og tjenester. I dag kan man surfe på nettet og holde seg à jour på det meste. Jada, sånne som meg abonnerer fortsatt på aviser (familien har tre), men det er strengt tatt ikke nødvendig, og de færreste unge abonnerer på noe som helst som må leveres i en postkasse.
Det tredje problem med KPI er rett og slett husleiene, som jo utgjør nesten en femtedel av samlet prisvekst. Tenk deg at Norge besto av to regioner som var jevnbyrdige i størrelse. Den ene byen i blomstrende vekst, den andre plaget av fraflytting. Det kunne tenkes at i vekstkommunen var det så sterk rift om utleieboligene at husleiene steg markert. I den andre var det så sterk fraflytting at det var et like sterkt fall. Summen ville vise nullvekst for landet som helhet.Selv i teorien sier derfor husleiene lite.
I år stiger imidlertid den målte konsumprisindeksen med hele 3 pst. Årets sterke husleievekst kan dels tilskrives effekten av for lite boligbygging i tidligere år, dels et nytt målesystem. Mao bidro tidligere tiders investeringsdempende høye renter til dagens høye husleievekst.
For Norges Banks rentesetting betyr antagelig dagens måling fint lite. Prisveksten var i juni på 2,1 pst, men bare 1,4 pst når vi ser bort i fra avgifter, mat og energi. Det som blir avgjørende for Norges Bank fremover, blir nok utviklingen i vårt næringslivs vekstevne, noe som igjen henger sammen med vår kostnadsmessige konkurranseevne, som igjen er tuftet på vårt lønnsnivå.
Trolig er derfor den viktigste norske nominelle størrelse i dag, ikke pris-, men lønnsveksten.
Lønnsveksten svinger med konjunkturene, og gir et bedre uttrykk for om vi har oppgangstider eller uår, enn KPI-målinger gjør. Mitt tips er at lønnsveksten er på vei ned, og at den vil holde seg lav mange år fremover.
Et av de mest fascinerende notatene i norsk makro i sommer er LOs analyse av de senere års innvandring til Norge. Her fremkommer det at sysselsettingen av etniske nordmenn har gått ned siden finanskrisen, alle de nye jobbene har gått til utlendinger.
I disse år har det vært meget sterk vekst i den offentlige sysselsetting, hovedsakelig for etnisk norske nordmenn. Da må det ha vært en meget sterk tilbakegang for oss innfødte nordmenn i privat sektor. Meget sterk.
Både politikere og Norges Bank bør merke seg dette fenomen. For etniske nordmenn er dagens økonomi alt annet enn god. Og en svak økonomi – for nordmenn – vil over tid også gi oss regjeringsskifte, rentekutt og meget lav lønnsvekst – i den rekkefølgen. Det var faktisk noe liknende amerikanerne fikk med en fokusert Bill Clinton.
Jo lavere lønnsvekst vi får i årene som kommer, desto mindre prisimpulser og lavere boligprisvekst får vi, med reduserte renter, og skatteletter som resultat.