På koravslutning fikk poden en liten smakebit på hva voksenlivet har å by på. I et litt slitt hjemmekoselig kjellerrom – litt 70-talls interiør – i vårt nabolags kirke, var det stollek.
Alle ungene skulle danse rundt et par rekker med sammenstilte stoler – inntil musikken stoppet, og kampen om å finne en stol kunne begynne. Det hastet med å finne seg en plass, da det ikke var stoler nok til alle. De som ikke fant en stol måtte ut av dansen, stille seg litt betuttet ved siden av mamma og pappa, før musikken ble satt i gang igjen, og en ny taper kunne pekes ut, ved neste stopp av CD-spillerens musikk.
Kall gjerne stolleken arbeidstrening for barna. De må venne seg til et globalt arbeidsmarked, hvor det ikke er jobber nok til alle. Hardest går det utover de som ikke har noen god utdanning. De blir låst i yrker som det alltids vil være hard konkurranse om. Håndlangere, avisbud, servitører og enklere jobber i industri, helsevesen og rengjøring. Tøffe, krevende jobber hvor nordmenn som ikke er plaget med store krav i ungdommen, plutselig må konkurrere med hardt arbeidende og toppmotiverte utlendinger. Mange norske barn har en fremtid i NAV-systemene.
Heller ikke for akademikere er det helt enkelt. Inntil nylig har offentlig sektor funnet meningsfulle arbeidsoppgaver med små og store oppdrag i inn- og utland, men jeg er ikke sikker på om fremtiden er like lys her. Her hjemme ventes det nye rasjonaliseringstiltak i det offentlige byråkrati, og ute produseres det doktorgradskandidater i samfunnsfagene over en lav sko. I tider som nå virker det mer som om moderne industriland trenger u-land, og spesielt Afrika, mer enn de trenger oss. Afrikanerne må bare ta vel i mot ti-tusenvis av overflødige eksperter fra resten av verden.
Næringslivet i Norge, Europa og USA, som normalt ansetter de nyutdannete, sliter med sin svake kostnadsmessige konkurranseevne i en verden hvor det er overkapasitet i de fleste næringer.
Alt dette kunne endres hvis politikere og sentralbanker grep inn med kraftige tiltak, men med noen få hederlige unntak, hvor Japan er viktigst, ser jeg ikke konturene av noen storstilte ekspansjonsplaner. De fleste politikere ønsker heller tvertimot å stramme inn.
Vi må regne med at regjeringer i Europa, USA, Kanada og Australia som helhet kommer til å konsolidere finansene i årene som kommer. Konsolidering ved hjelp av skatteøkninger og utgiftskutt. I vår stollek-metafor, betyr det at myndighetene kommer til å fjerne noen stoler fra det globale arbeidsmarked, år om annet.
Næringslivet som finner ny rikdom i bakken, eller lager nye produkter, kan skape et jevnt tilsig av nye, friske stoler. Noen vil også velge å leve over evne ved å bruke mer enn de tjener. Slik kan også arbeidsplasser, eller stoler, midlertidig skapes av kredittmarkedene.
Over tid skal det imidlertid godt gjøres å skape tilstrekkelig mye nytt for at ikke misforholdet mellom arbeidsplasser og arbeidere forblir ille. Vi lever i masseledighetens æra. Og ja, ledigheten vil gradvis stige også her hjemme.
Fredag fikk vi gode tall for næringslivets nyansettelser i USA, men ledighet steg likevel. Her hjemme vil nok antall ledige raskt øke. Ikke fordi det blir færre stoler, eller jobber, å kappes om, men fordi antall arbeidere øker raskt.