SS NORWAY på sandgrunn

by | 04. June 2013 | Norsk økonomi, Renter og valuta

Jeg satt og så på en TV-debatt mellom partilederne en kveld. En debatt som ble litt for springende for meg. Hvis jeg har skjønt det riktig, og det er et stort hvis, er det husholdningenes situasjon som hindrer Norge i å føre en mer fornuftig økonomisk politikk.  Det er i hovedsak to bekymringer, boligprisene, og husholdningenes gjeldsgrad. Dette er de store bøyger; stengslene for å føre en mer ekspansiv økonomisk politikk.

Boligprisene er det vel egentlig ingen politiker som har helt oversikt over. Eller kanskje de har det, uten at jeg har jeg fanget det opp. Uansett, for landet som helhet var kvadratmeterprisen for en bruktbolig 31 820 kroner per kvadratmeter  i mai, i det herrens år 2013, skal en tro eiendomsmeglernes siste tall.

Ok, sett at du er blandt dem som synes boligpriser på knappe 32 000 per meter rett og slett er for høyt: HVA SYNES DU DE BØR VÆRE?

Ingen bobleøkonom, som jeg vet om, har gitt noen likevektspris. Spør du en aksjestrateg om hva Oslo Børs bør stå i, vil han gi deg et konkret tall på den relevante indeksen, men nei, det skal boligøkonomer være for opphøyde til å måtte mene noe om.

Det er bare en vedtatt sannhet: Boligpriser som knapt overstiger byggekost (på gratis tomt), er det store spøkelset vi skal være redde for. Ser du bort i fra Oslo, vil resten av landet i mai ha hatt en kvadratmeterpris på 27-28 000 per kvadratmeter.

Vart du skræææmt no?

Likeledes er det med husholdningenes gjeld. I absolutte termer er den stor, men den er mindre enn husholdningenes finansielle tilganger, før vi regner med statens finansielle formue (i oljefondet mm) som er på drøye millionen per innbygger. Husholdningene har også 5000 milliarder kroner i bolig- og hytteformue, snaue nye millionen per innbygger. Utover dette har forbrukerne et tusen milliarder kroner (eller to) i innbo- og løsøreverdier.

Ser du begge sider av balansen under ett, er det egentlig rart at husholdningene ikke har mere gjeld enn de faktisk bærer.

Bør vi være redde for husholdningenes gjeldsgrad? Jeg spør igjen hva bør den være, eller for å gjøre diskusjonen om til en strømningsgdebatt: HVA BØR SPARERATEN VÆRE?

Husholdningenes sparerate er allerede rekordhøy, og de siste tall for varekonsumet er klart for nedadgående, slik at vi trolig tøyer rekorden i årets 2. kvartal – HURRA!

Er virkelig dette optimalt? Presumptivt ønsker ekspertene seg en mye høyere sparerate, noe de kun kan få med en kombinasjon av høye renter og dårlige tider for handelstanden.

Regjeringen og Norges Bank er sikkert uenige i disse ressonementer . Derfor fører de en stram økonomisk politikk med sterk kronekurs, et stigende antall konkurser, og raskt økende arbeidsledighet som resultat. I mars i år steg ledigheten til 3,7 pst – skal en tro Statistisk Sentralbyrås Arbeidskraftsundersøkelse (AKU). Det var marstall.

Nå som Stortinget snart tar ferie, og Norges Bank bare har ett rentemøte igjen på forsommeren, er det fint lite myndighetene kan gjøre for å hindre at ledigheten som for tiden øker raskt, står i fire prosent på valgdagen. Det er bare for sent å gjøre noe med det.

Løsningen på dilemmaet er enkelt: Kutt rentene – og det til gagns! La bankene flomme med likviditet og få fart på Norge. Det er ingenting grunnleggende feil i norsk økonomi som ikke store rentekutt kunne ha rettet opp. Å oppgi høyrentepolitikken er intet tap. Det er heller ingen sårbarheter som høyrentepolitikken har bidratt til å rette opp. Ja, vi er oljeavhengige, men nettopp derfor bør vi ikke ha en kronekurs som gir oss en gradvis sanering av våre tradisjonelle industrinæringer.

Norsk økonomi er et skip på sandgrunn som bare trenger en frisk bølge med likviditet for å komme videre på sin vei. Uten rentekutt blir økonomien imidlertid stående der den er.

Er det virkelig mulig? Skal regjeringen tape valget fordi den ser spøkelser på høylys dag? Tape et Stortingsvalg fordi de er såååå redde  for ufarlige trender i husholdningenes finanser, at de ønsket seg massearbeidsledighet og økte konkursrater fremfor stigende boligpriser?

Stortingsvalget i 2013 kan allerede være avgjort av politikksresponsen på finanskrisens etterdønninger. Feilslått rente og ditto valutakurs bidrar til borgerlig flertall. Norge er ikke alene. Vi har sett det i mye av Europa, fordi analysene av den økonomiske situasjonen har ført politikerne feil av sted. Regjeringer og sentralbanker  ser ikke at økonomiene trenger mere oppdrift og strammer til for mye, med regjeringskifter som resultat.

SS Norway er ikke den eneste europeiske statsskute som nå står på sandgrunn i påvente av mer og billigere likviditet.   

 

PS Et artig og velskrevet intervju:

http://www.stocklink.no/Article.aspx?id=102919

Kategorier

Siste innlegg