Skrus pengestrømmen av?

–          Hva er det du sier? Er rentene på vei opp? Det kan jo umulig være noe problem, nå som vi har vunnet et dusin gullmedaljer, svarte jeg den bekymrede røsten, som ringte fra Londons skjelvende børser til oss på Lillehammer. Han ringte for å fortelle intetanende nordmenn i festrus,  at obligasjonsmarkedene i verdens finanssentra hadde gått nedover, og sendt markedsrentene til værs. Dette var i de glade dager i 1994, OL på Lillehammer, der Norge satte skapet på plass i de fleste vintergrener. Dette var også starten på et brutalt verdifall i de fleste aksjemarkeder. Verdifall som ble drevet av stadig stigende markedsrenter. En krise som etter hvert også rammet norske finansinstitusjoner hardt.  

Brente barn (ikke bare) skyr ilden, de frykter den også. Etter at den amerikanske sentralbanksjefen, i sin kongresshøring 22.mai i år, antydet at tiden for ekstraordinære lettelser i pengepolitikken gikk mot slutten, har verdipapirmarkedene i mange land vært nervøse, i frykt for tilstramninger i pengepolitikken. Det var jo nettopp signaler om gradvise, men systematiske tilstramninger i pengepolitikken som ga startskuddet for børsuroen i 1994. Derfor er det grunn til å stille seg et par raske spørsmål:

1)      Hva kan vi vente av pengepolitiske endringer?

2)      Hvordan er verden, og spesielt Norge i dag, forskjellig fra vinterdagene i 1994?

Når det gjelder endringer er alt – og ingenting – endret av sentralbanksjefens varsko. Ved å antyde at en eller annen gang i løpet av det neste året, vil pengepolitikken stramme til, så gjør han det umulig for konservative finansinstitusjoner å basere seg på at likviditeten vil flomme fritt, til evig tid.

Derfor er de meste illikvide, og langsiktige aksjer, fond og eiendeler repriset. Den japanske sentralbanken varslet også at den ikke ville være like aggressiv i sine lettelser som de største optimistene hadde håpet på. Om det er tilfeldig eller ikke at begge sentralbankene omtrent samtidig ble mer haukete vites ikke, men effektene har vært store. Yen-kursen har steget om lag 10 pst i dollartermer på kort tid.

Likevel er det egentlig ingenting som har endret seg. Verden preges fortsatt av enorm overkapasitet i mange næringer og det er fortsatt mye å rydde opp i etter finanskrisen. Noen har kommet lenger enn andre i ryddesjauen. Den amerikanske kredittsykelen har gått opp, med stigende boligpriser, fallende sparing og normal kredittvekst som resultat. Før eller siden vil den amerikanske sentralbanken få et behov for å stramme til i pengepolitikken.

Tilstramningen skjer ikke i form av økte renter, men ved at sentralbanken kjøper færre statsobligasjoner og kredittobligasjoner.

Og sammenligningen med 1994? De markeder som er hardest rammet av uroen er, den gang som nå, de som er mest belånte. Fremvoksende økonomier, spekulative aksjer og japanske yen har vi sett store utslag i. For de norske finansmarkedene er en av de viktigste forskjellene mellom 1994 og nå, nettopp mangelen av spekulativ fråde. Norske husholdninger har i dag en rekordhøy sparerate og vi har solide overskudd i utenriksøkonomien, uten at husholdningene er overbelånte.  

Derfor bør ikke advarslene fra de store sentralbankene om en noe mindre raus pengepolitikk påvirke Oslo Børs like mye som andre børser. Legg også merke til hvor stabil oljeprisen har vært. Heller ikke her later det til at de spekulative posisjonene har vært store.

Fremover vil vi fortsatt ha nullrentepolitikk hos de fleste av våre største handelspartnere. Vedvarende lave renter ute, gir rom for rentekutt her hjemme. Kutt som er nødvendig for å demme opp for konkursbølgen som er under emning i Norge.

Med andre ord: Der hvor utlendingene står foran tilstramninger i pengepolitikken, skal vi inn en periode med lettelser.