Europas aldrende og gjeldsatte befolkninger lider av en serie sammenhengde sykdommer:
– svak kostnadsmessig konkurranseevne
– unormalt stor ledig kapasitet i de fleste næringer
– deflasjon eller risiko for fallende priser, lønninger og eiendomsverdier
– gammelmodig næringsstruktur med bedrifter, banker og offentlig etater uten noen bidrag til verdiskaping
OG sentralbanker. Makroøkonomiske problemer er jo aldri så ille at ikke sentralbanker kan gjøre dem verre.
Glem Sør-Europa og Den Europeiske Sentralbanken i Frankfurt. Vi har problemer nok her nord.
Ukas gla’ melding fra nord-europeiske sentralbanker går i hovedsak på at nå er det så ille at vi må stramme til mer i økonomien.
Nederland sliter med eiendomsprisfall og stigende arbeidsledighet. I Danmark står økonomien i stampe, opptil flere banker, eller pengeinnstitutter, står i fare for å gå overende, mens Finland er i resesjon. Alle steder ønsker sentralbankene at det bør strammes til over de offentlige budsjetter.
I Norge er vi på vei mot den pussigste lavkonjunktur av dem alle, en helt unødvendig nedtur knyttet til feilgrep i den økonomiske politikken. Først ødelegger vi vår konkurranseevne, dernest struper vi kredittveksten, og nå sitter vi ganske passivt og ser konjunkturene innenlands forverre seg med en kommende massearbeidsledighet som resultat.
Konkurser og arbeidsledighet skyter nå i været mange steder i kongeriket. Regjeringen ser ut til å få skylda, men det kan være å rette baker for smed.
Dette er samfunnsøkonomenes krise. En krise skapt av vår elite som har analysert feil og dosert ut feil råd og medisiner.
Der makroøkonomer har vært bekymret for boligpriser og gjeldsvekst, burde de heller ha fokusert på konkurranseevne og strukturpolitikk. Der de har mast om behovet for høye renter, gitt dagens bruk av oljepenger, burde de tatt mot til seg, og anbefalt meget lave renter slik at finanspolitikken kunne svinebindes (oljepengebruken reduseres), med svak kronekurs som resultat.
Der de har rost handlingsregelen for bruk av oljepenger, burde ha sett at denne ikke lenger har noen relevans. Selv Fremskrittspartiets finanspolitikk lar seg gjennomføre uten at det brukes mer enn 4 pst av oljefondet, hvis dagens børsbilde holder seg over årsskiftet. Og tro meg, handlingsrommet vil bli brukt.
Min prognose er at arbeidsledigheten skyter tilskrekkelig mye fart, takket være høyrentepolitikken, til at politikerne nærmest blir tvunget til å pøse på med nye oljemilliarder – helt uavhengig av hvem som vinner valget. Blir dagens regjering sittende, får vi kraftfulle satsinger i vår offentlige sektor. Blir det skifte, vil det bli større skatteletter desto blåere regjeringen blir.
Det siste års altfor stramme pengepolitikk skaper et realøkonomisk tomrom, som vil fylles ved hjelp av ekspansiv finanspolitikk.
Og inflasjonsmålet? Før eller siden må noen, trolig ledere på arbeidsgiversiden, si klart og tydelig i fra at vi ikke kan ha et inflasjonsmål som krever særskilt høye norske lønnstillegg. Kanskje er dagens sitat starten på en ny ’’ død over inflasjonsmålet’’ bevegelse :
– I 1995 hadde vi et lønnsnivå på linje med en 6-7 andre rike vestlige stater, men fra da og til nå så har vi hele tiden hatt en lønnsutvikling som har vært 40-50 prosent mer enn de andre, og det betyr at vi nå har en timelønn i Norge som er 70 prosent høyere enn konkurrentlandene våre, sier administrerende direktør Stein Lier-Hansen i Norsk Industri til Nettavisen NA24.
– Dette kan ikke fortsette. For det fører til at vi mister enorm konkurransekraft.
Uten særskilt høy norsk lønnsvekst, kan vi heller ikke ha et særskilt høyt inflasjonsmål.
I dag fikk vi nye K3 tall for den samlede kredittveksten i Norge, denne gang for mars. Veksten for publikum i dette bredeste kredittmål, i denne ledende indikator for fremtidig vekst og sysselsetting, falt for tre måneder siden til om lag 5 pst for fastlands-Norge, når vi ser bort i fra kommunenes massive låneopptak. Arbeidsledigheten i samme måned steg markert og har nå nådd 3,7 pst ( igjen marstall) før vi altså har fått ferskere depressive målinger fra NAV for april og mai. Massearbeidsledigheten er på vei til Norge, det er umulig å unngå – og det er helt unødvendig.
På sitt mai-møte (to måneder etter disse marstallene!), var det ingen spørsmål, ingen uenighet, ingen diskusjon overhodet i Norges Banks hovedstyre om å holde renta uendret.
Tenk at det i et land uten inflasjonsproblemer, og med en bruttosparerate på omlag 40 pst av BNP, så sitter landets samlede økonomiske elite og ser på arbeidsledigheten stige og kredittveksten falle, uten å foreslå motgrep. Ingen stiller en gang et eneste spørsmål om fornuften i denne feilslåtte og samfunnsskadelige strategien.
George Bush og Lehman Brothers er historie. Fem år etter finanskrisen har vi ingen andre enn oss selv, og våre egne feilgrep å takke for at norsk økonomi nå går stadig dårligere.