Hvis pengepolitikken blir bundet av hensynet til kronekursen i mange år fremover, trenger vi nye verktøy for å kunne styre norsk økonomi. Her er noen forslag.
Her er tre områder som det bør være mulig å vise større fleksibilitet på. Fleksibilitet kan bli selve nøkkelen til ny økonomisk fremgang for det evige høykostnadslandet Norge.
Skattepolitikk
Nordmenn må snart komme forbi neandertalerstadiet i økonomisk politikk, hvor skatt behandles som et mål, ikke et verktøy. Tenk gasspedal. Når økonomien går for sakte, bør skattene senkes. Når næringslivet akselererer, kan skattene økes. Dette bør gjøres helt uavhengig av saldoen på Oljefondet, Statens Pensjonsfond Utland. En handingsregel som knyttes til denne saldo virker, og vil virke, pro-, ikke motsyklisk. I reguleringsøyemed er den til skade, ikke til gavn. Derfor bør handlingsregelen endres – eller skrapes.
Hvordan kan skattesystemet gjøres mer fleksibelt, mer motsyklisk?
Dokumentavgiften på boligkjøp kunne for eksempel gjøres konjunkturel. I år hvor boligprisveksten er høy, kunne den dobles til 5 pst. I år hvor boligprisene faller, kan vi like gjerne droppe hele greia.
Arbeidsgiveravgiften likedan. Når det er mangel på folk kan den skrus opp. I resesjonære år, hvor det er for få i arbeid, kan den kuttes kraftig. Der den allerede er null, kan den i økonomiske uår holdes midlertidig negativ.
Formueskatten burde kanskje knyttes til børsens utvikling? I oppgangsår, beholder vi den, mens vi suspenderer formueskatten, ved å sette den til null, i år hvor børsene faller.
Byggeaktivitet
I år med gode tider kan det offentlige legge bånd på seg og utsette nye muséer, broer med lav lønnsomhet og bygging av veier med få brukere. Stortingets mange Byggmester Solnes typer kan av og til ta ferie.
Tegn byggene og infrastrukturen, reguler dem, men vent med å bygge til vi ser neste lavkonjunktur i hvitøyet.
Arbeidsmarked
I gode år kan man tillate unormalt mye overtidsarbeid, stramme inn på pappapermer med mer, mens man i år med arbeidsledighet bør reversere tiltakene og gi alle en sjette ferieuke. Det samme prinsipp kan vi få til i innvandringspolitikken. Dropp mottak av flyktninger i gode år, hvor innvandringen til Norge likevel er sterk. Ta igjen det forsømte i lavkonjunkturer hvor polakker og svensker ønsker å reise hjem.
Overnevnte eksempler er bare noen idéer til å gjøre norsk økonomi mer fleksibel og tilpasningsdyktig, i en æra hvor handlingsrommet for pengepolitikken er minimal.
Faktum er at i årene som kommer så vil vi få den renta som kronekursen vår tåler.
Med vedvarende nullrente i våre skakkjørte naboland, har egentlig ikke Norges Bank noe alternativ til å holde også norske renter på minimale nivåer. Og nei, Norges Bank tar helt feil, det blir ikke lettere, bare vanskeligere, å komme tilbake til en særegen høy lønns- og prisvekst. Hvert år hvor lønnsveksten vår er høyere enn våre nabolands 2 pst, taper vi, alt annet like, konkurranseevne – og dermed evne til å nå vårt særskilt høye inflasjonsmål.
Vi har ikke rom for endring av rentene, men det er rom, langstrakte vidder, for å tenke nytt.
Det er denne spesielle situasjonen, et høyt kostnadsnivå, med en låst pengepolitikk, som setter Norge på store prøver. Som alltids når vi skal forsvare vår levestandard, må vi være innovative. Lønnskutt er ingen måte å bli rik på, smartere løsninger er veien å gå.Våre ingeniører har i tidligere kriser bestått oppgaven med glans, og gjort utallige oppfinnelser og tekniske forbedringer i vanskelige år for gamlelandet.
Denne gang utfordres vi på den økonomiske politikk, og det er økonomenes tur til å tenke dristige tanker.
Makter vi å gjøre skattesystemet mer konjunkturfølsomt, offentlig produksjon motsyklisk og arbeidslivet mer fleksibelt er mye vunnet for Norges langsiktige økonomiske helse.