Hvordan lander Kina?

by | 25. June 2013 | Internasjonal økonomi, Renter og valuta

Trett av sin togtur falt den amerikanske handelsreisende blytungt på sin steinharde seng i den kinesiske byen Changchun. Året var 1998, hotellrommet var enkelt, og ikke rengjort ordentlig, men på døren sto en ung, vakker prostituert kvinne og tilbød sine tjenester. 

 

Kinas økonomiske skjebne

Et av de nær evigvarende makrotemaene er debatten rundt hvordan Kina lander, og for oss, hvordan Norge påvirkes av dette. For lande kommer Kina til å gjøre, på en eller annen måte. En lettere forvirret debatt spør du meg. Kina er ikke hva det engang var. De  har ikke lenger store mengder unge arbeidere (eller horder av vakre prostituerte), ei heller mannlige fabrikkarbeidere som tigger om jobb. Ungdommen er enten sysselsatt eller går på skole. Horene i Changchun er nå middelaldrende og fete.

Det er en del misforståelser rundt Kinas skjebne, som kan påvirke hvordan du ser på landets fremtid. La oss ta noen selvfølgeligheter.

For det første er det verdt å merke seg at Kina yrkesbefolkning eldes, og hadde i fjor sitt første fall noensinne. Et fall som bare vil tilta i årene som kommer. Kinas yrkesbefolkning kommer aldri til å bli like stor som den var i 2011. De vakreste jentene på bygdene trenger ikke selge sine kropper lenger, da det er rift om å ansette dem langs Kinas mange arbeidskrevende samlebånd. Så sterk er mangelen på kyndig manuell arbeidskraft at en kan nesten si at det er full sysselsetting for industriarbeidere i Kina.

Etter mange år med sterk økonomisk vekst og fallende arbeidsledighet, er det åpenbart at Kinas økonomi har modnet til å bli et typisk ’’middle income’’ land; med litt nye utfordringer enn da det var ungt og fattig. Før var det bare å mudre, bygge og eksportere. Kinas hær av arbeidsvillige unge er imidlertid nå stort sett sysselsatt. Lønnsnivået for det som kanskje er verdens beste fabrikkarbeidere, er stigende, og kan nå være opptil 5 000 kroner måneden. Bedriftene har vanskelig for å tjene penger, ikke minst takket være en sterk valutakurs som priser dem ut av verdensmarkedet. Handelsoverskuddet til Kina er svinnende. Den tidligere så undervurderte, og utskjelte Yuan-kursen, er nå en av verdens sterkeste valutaer, mens bankene som finansierer de svakeste av eksportbedriftene, står foran store tap. Skal Kina komme seg videre og kunne gi befolkningen nye bedringer i levestandarden, trengs det antagelig mange reformer, både små og store.

Den gjennomsnittlige BNP-veksten for ’’middle income’’ land som har nådd full sysselsetting, er neppe mer enn 3-6 pst i gjennomsnitt per år, litt avhengig av hvor flink man er til å omstille seg. Innovasjon, effektivisering og ikke minst tilførsel av ny realkapital, i form av veier, bruer, havner, maskiner og annet utstyr vil være avgjørende for utviklingen i kinesernes fremtidige levestandard. Det er et åpent spørsmål om Kina kan bli like rike som oss, før befolkningen eldes, og begynner sin ugjenkallelige nedgangsperiode. Det er også uklart om de klarer å modnes uten politiske reformer.

 

Sløsingen med andre folks penger

Overgangen fra en investerings- og eksportdrevet økonomi til en mer sofistikert konsumavhengig variant, som utvikler design, mote og kulturprodukter, har vist seg vanskelig for de fleste land. I fjor gikk det da også nesten helt galt for kineserne. De prøvde å stanse investeringene, men klarte ikke å finne nye næringsveier for bedrifter og husholdninger. Innstramningene overveldet nye vekstkilder, og i sum fikk Kina i fjor høst en ubehagelig lav veksttakt i sin økonomi. Myndighetene valgte derfor å gi gass, bruke mer penger over de offentlige budsjettene enn før, og på nytt åpne slusene i kredittmarkedene. I mangel av sunn økonomisk vekst, måtte investeringsboomen restartes. Boligprisveksten fikk lov til å akselerere.

Haken med denne tilførselen av realkapital var at den måtte lånefinansieres. Dessverre blir det tap av overilte og gjerne litt unødvendige investeringer. Når realkapitalen ikke kaster nok av seg til å dekke renter og avdrag, får långiverne problemer. Utover våren i år har det blitt klart for de fleste analytikere at denne siste kredittdrevne investeringsfasen, som ble sparket i gang i fjor høst, har gitt usedvanlig lite vekst. 

Kinesiske myndigheter prøver derfor nå å stoppe dagens frie flyt av kreditt ved å stramme til i likviditetstilførselen i pengemarkedene. En likviditet som i utgangspunktet var sårbar for inngrep, da dollarlikviditeten globalt i disse dager tørker opp.  

Dette er en fornuftig innstramningspolitikk. Denne siste dosen av kreditt har blitt brukt til så vidt mye rart, inklusive bankfolks luksusforbruk, at myndighetene i dag innser at de står i fare for å lage sin egen ’’sub-prime’’ boble, hvor lånekunder uten tilbakebetalingsevne, sløser bort andre folks sparemidler. Naturlig nok prøver kinesiske myndigheter å få redusert denne sløsingen med størkna mannesvette.

Penger kan imidlertid ikke merkes, og det er ikke få normale bedrifter og husholdninger som også rammes av dagens midlertidige kredittskvis. Også større banker blir handikappet av disse prosessene. Skvisen vil vare inntil tilstrekkelig mange småsnuskede finansaktører blir drevet til skifteretten. Først når disse lyssky utlånsvirksomhetene har lidd nok, vil sentralbanken normalisere rentene igjen. Utfordringen blir å stramme til lenge nok til at de useriøse får varig mén, uten å skade sunne og solide banker, og deres kunder, for mye.

En viktig forskjell mellom dagens kinesiske og tidligere asiatiske (og for så vidt amerikanske) kriser er at den skjer med landets egne sparemidler. Det er ikke slik at banker i andre land står i fare for å gå overende som følge av kinesernes innstramninger. Midlene som tapes er i hovedsak kinesiske sparemidler. De globale reperkusjonene kommer i form av nye nedjusteringer av BNP-veksten i år for Kina, med ringvirkninger hos dets handelspartnere.

 

Utfall og Prognoser   

Fremfor å overdramatisere eller kritisere kinesernes struping av likviditeten bør vestlige analytikere rose de kinesiske myndighetene for å endelig rydde opp i det som kunne blitt et alvorlig problem. Likevel er det et poeng å merke seg at dette er bare en av mange episoder vi har i vente i det Kina fortsetter sin glideflukt mot vekstrater som kanskje er under det halve av hva de oppnådde i sine beste år. Kina vil aldri mer stå for halvparten av jordas BNP-vekst, slik det var i 2009. Overgangen fra høy til moderat BNP-vekst er vanskelig for alle banksystemer å håndtere og vende seg til.

For verdensøkonomien kommer den kinesiske avkjølingen på et bedre tidspunkt enn i fjor, fordi veksten i USA den gang var meget svakere enn i dag. Nå er amerikanerne på vei opp, mens Kinas vekstrater fortsetter å falle. I sum trenger dette ikke bli så ille for verdensøkonomien, men den kinesiske veksten var (og er) langt mer råvareintensiv enn den amerikanske. Det er derfor trolig at de fleste råvarepriser, også oljeprisen, fortsetter å falle etterhvert som veksten i den kinesiske etterspørselen går ned.

 

Hva betyr det for Norge?

Den kommende kinesiske landing, enten den blir myk eller hard, vil stille større krav til våre egne myndigheters økonomiske politikk. Norge må ta et større ansvar for sin økonomiske vekst og utvikling enn tidligere. Vi må stimulere mer.

Oljeinvesteringene flater ut, og eksporten av tradisjonelle varer sliter med vårt særnorske høye kostnadsnivå. Kinas overgang fra høye til mer moderate vekstrater tilsier at oljeprisen kan falle etterhvert som produksjonen av skiferolje, spesielt fra USA, skyter fart og gir Nordsjøolje økende konkurranse.  I fremtiden vil vi trolig bare måtte leve med redusert lønnsomhet i oljenæringene og nedgang i statens inntekter.

De norske myndigheters stramme penge- og kredittpolitikk må snart avløses av store rentekutt, og en garanti for at nye likviditets- og kapitalkrav til bankene utsettes på ubestemt tid. Boligprisene, som er for lave i det meste av kongeriket til å rettferdiggjøre nyinvesteringer, må stimuleres.

Selv om vi er rike, er det mye å bruke penger på her til lands. Kinesernes landing gir oss en mulighet for nye innenlandske satsinger.

 

  • Innledningshistorien er fra Shaun Reins ’’End of cheap China’’, Wiley 2012

Kategorier

Siste innlegg