I forkant av sommeren, er det verdt å stanse litt opp, og se på det norske konjunkturbildet. På hvordan kredittmarkedene påvirkes oss alle, og ikke minst hva myndighetene vil gjøre når de kommer tilbake fra ferie.
Ståa
Norsk økonomi er åpenbart inne i en lavkonjunktur definert som en situasjon med fallende kapasitetsutnytting. Skal en tro arbeidskraftsundersøkelsen (AKU) fra Statistisk Sentralbyrå har Norge egentlig vært inne i en lavvekstperiode fra før årsskiftet. Dette er ikke å forstå som en resesjon, med negative veksttall, men bare at økonomien vokser saktere enn det som må til for å stabilisere arbeidsledigheten. Aller helst skulle den jo kunne gå ned.
Igangsettingen av næringsbygg sviktet allerede i fjor, mens sysselsettingen, varekonsumet og boligprisene ser ut til å ha stoppet midlertidig opp etter påske i år. Lavkonjunkturer trenger ikke vare lenge. Konjunkturer er i natur midlertidige fenomener. I en viss forstand er dagens raskt voksende arbeidsledighet en lissepasning til en forventet borgerlig økonomisk politikk, med store skatteletter og økende bruk av oljepenger. Når valgdagen kommer 9. september har trolig arbeidsledigheten i Norge nådd 4 pst. Relativt lav kapasitetutnytting i norsk økonomi til høsten vil rettferdiggjøre at den økonomiske politikken legges om i ekspansiv retning.
Det er selvfølgelig delte meninger om hvordan virkeligheten ser ut. Norges Bank har nylig gjort sin vurdering, der de hevder at kapasitetsutnyttingen er over det normale, og at jeg dermed tar feil. De siste statistikker, som viser et markert fall i eksporten fra fastlands-Norge, og anekdoter om et ’’pill råttent’ hyttemarked, bekrefter imidlertid at norsk økonomi sliter nå på forsommeren. Og verre vil det bli, siden vi ikke fikk rentekutt før sommeren. Kuttes rentene ved Norges Banks neste rentemøte i midten av september, vil de fleste kunder først merke rentenedgangen i begynnelsen av november.
Mens bildet av en realøkonomisk lavkonjunktur er tydelig og klart, er det åpenbart vanskeligere å lage noen overbevisende, autoritativ fortelling rundt kredittmarkedene.
Mark Twain fanget noe av essensen i kredittmarkedenes dynamikk med sitt utsagn: Banksjefer er folk som låner deg en paraply når sola skinner, men som gjerne vil ha den tilbake når det regner. Med andre ord har kredittmarkedene en tendens til å forsterke både oppganger og nedturer i økonomien.
Av en eller annen grunn har norske økonomer hatt en tendens til å fokusere på boliglånenes utvikling, mens de har neglisjert analysene av næringslivslån. Ikke at boligmarkedene er noe stort problem. Norske boligpriser er relativt lave i forhold til byggekostnadene, og husholdningene har begrenset med gjeld sammenliknet med tilgangen. Uansett, boligmarkedet er og blir hovedfokus for de fleste diskusjoner rundt konjunkturer og finansiell stabilitet.
Langt mer interessant, enn det helt uproblematiske boligmarkedet, er imidlertid andre deler av kredittmarkedene. Næringslån finner i økende grad veien til gråmarkedet og Oslo Børs, mens prisen på kassekreditter er stigende. Banker svarer på sine utfordringer, knyttet til likviditets- og soliditetskrav, ved å strupe dyre næringslivsutlån. I dag kan banker fint leve av å kun drive med boliglån.
Den dag i dag er jeg litt usikker på om våre myndigheter har tatt det innover seg at bedrifter utenom energisektoren trolig har negativ kredittvekst. I hvert fall hadde de antagligvis det, ved siste målinger i mars i år. Det er vanskelig å se noen forståelse av fenomenet i taler, artikler eller rapporter. Hva verre er, de færreste økonomer har tatt inn over seg at dette fort blir en selvforsterkende prosess. Jo vanskeligere bedriftsfinansieringen i makro antas å være, desto mer forsiktig vil den enkelte banksjef bli.
I skrivende stund ser det unektelig ut som om ting stopper litt opp i bedriftene. Norges Banks regionale nettverk, hvis gallup fra primo mai ble sluppet i forrige uke, viser at for de drøye 400 (stort sett) mellomstore bedriftene som ble spurt, gikk det noe svakere. Kontrasten fra forrige rapport, da alle trodde det skulle gå så mye bedre, er slående. Neste rapport blir nok adskillig dystrere lesning. Eiendomsfolk, reiselivsledere og butikkeiere melder om omsetningssvikt. Bankene vil svare ved å stramme inn på deres kreditter.
Hjelp på vei?
Med et Norge i lavkonjunktur, og et stadig tøffere lånemarked for små og mellomstore bedrifter, skulle en tro at myndighetene ville velge å føre motkonjunkturpolitikk, men Norges Bank finner at tiden er inne for å innføre en medsyklisk (unnskyld motsyklisk) buffer. Norges Bank er usikre på hvor stor denne bufferen bør være, men er tydelig på at den bør komme til høsten.
Dette skaper en regulatorisk usikkerhet, som i praksis innebærer at de fleste banksjefer må regne med at den slås på med full styrke. Særlig farlig er denne type vage fremtidige krav for banker som driver med illikvide næringsengasjementer. Usikkerhetspremiene for nye næringslån kan bli betydelig, som følge av denne usikkerhet.
Finansinstitusjoner gjør klokt i å forberede seg på det uventede. Banker kan ikke basere seg på at myndighetene alltid velger rett, men må kunne takle at også myndighetene av og til trår litt feil.
Løsningen på dagens norske lavkonjunktur er selvfølgelig rausere pengepolitikk og økt bruk av oljepenger – og utsettelse av alle nye solvens- og likviditetskrav. Uansett regjering, vil nok bruken av oljepenger øke, og rentene bli satt ned. Vi kan vente betydelige rentekutt i tiden fremover. Lavkonjunkurer er aldri varige fenomener. Bare vi bruker sterk nok lut, så avløses tristesse av bedre tider.
Mye tid brukes på å gi utlandet skylda for dagens økonomiske uføre. Det er lav økonomisk vekst i Europa må du forstå, og disse arbeidsinnvandrerne, ja de ødelegger for lønnsveksten til gode nordmenn.
Dette holder ikke. I Norge er statsfinansene gode, rentene relativt høye, inflasjonen lav og kapasitetsutnyttingen fallende. Vi kan bare håpe at myndighetene i fremtiden kommer til den kjensgjerning at dagens norske lavkonjunktur er skapt av oss selv, og at vi har gode muligheter for å komme oss videre, bare virkemiddelbruken blir fornuftig.
http://www.dn.no/privatokonomi/article2633930.ece