Som mine lesere vet, er det fare for at den sterke kronen presser rentene i Norge ned mot et minimum. Det jeg aldri har svart på er hvor lenge presset vil vedvare.
I en artikkel jeg for tiden skriver på har jeg følgende betraktninger rundt temaet:
Kronekursen er en relativ størrelse. Så lenge Den Europeiske Sentralbank (ESB) må ty til en kombinasjon av minimerte sentralbankrenter og ekstraordinære inngrep i verdipapirmarkedene, ofte omtalt som kvantitative lettelser, vil Norge forbli sårbar for potensielt overveldende kapitalinngang.
Norge kan først gjenopprette sin handlefrihet etter at ESB har kommet tilbake til noe som ligner på normal pengepolitikk. Det kan ta tid – og det er heller ikke sikkert at Euroen overlever i sin nåværende form. Arbeidshypotesen er at rentene forblir minimerte så lenge arbeidsledigheten er over 10 pst i Euro-landene. Med dagens 12,1 pst i ledighet og konsensusforventninger for den økonomiske veksten i Euro-landene som utgangspunkt, er det da sannsynlig at EU-rentene forblir minimerte ut 2018. Selv i 2019 er det ikke opplagt at arbeidsledigheten faller til ensifrede nivåer.
En annen indikasjon på varigheten av et nytt norsk fastkursregime, hvor stigende verdier på norske kroner presser rentene våre ned, kan vi få fra sveitsisk pengepolitikk. Sveits har en erklært og effektiv fastkurspolitikk med negative innskuddsrenter i sentralbanken for store beløp, og ubegrensede valutakjøp/salg av Sveitserfranc.
Så lenge sveitserne har behov for ubegrensede intervensjoner for å videreføre sin fastkurspolitikk, vil det potensielt være et betydelig press på den norske valutakursen. Enten ved at investorer som søker en trygg havn foretrekker Norge fremfor Sveits, alternativt ved at sveitserne selv avlaster sin uønskede kapitalinngang til sitt eget marked, ved å kjøpe norske kroner.
Det er vanskelig å tro at Norge kan føre en selvstendig pengepolitikk så lenge ekstraordinære tiltak vedvarer hos sveitserne, og/eller andre folkeslag, hvis valutaer fungerer som trygge havner. De sveitsiske tiltak vil trolig vare så lenge det er usikkerhet rundt Euro-landenes finansielle system. Også her snakker vi om en periode som strekker seg forbi 2018.
I det Sveits skulle vende tilbake til en mer normal pengepolitikk, og eller EUs arbeidsledighet kommer ned, kan det også bli åpning for at Norge vender tilbake til et regime med inflasjonsmål – en eller annen gang etter 2018.