Finanskrisen tok mange ulike former, men et kjennetegn ved de hardest rammede land, var at bankene mistet sitt fotfeste og drev med ting de normalt ikke skal gjøre. Som den store økonom John Maynard Keynes sa det: Det å spekulere i industriens fremtid kan gi mening, men når spekulasjon blir selve industrien er det meningsløst.
Hva er egentlig fornuftig bankvirksomhet? Banker skal være sikre voktere av innskuddsmidler. Midler som brukes til utlån transformert til ulike løpetider og rentebetingelser. Utover dette trenger den moderne bedrift og husholdning et vell av finansielle produkter, som banker like gjerne kan selge som noen annen. Men det grunnleggende gjenstår, når du skal se på hvor sunt et banksystem er; forholdet mellom, og sammensetningen av, bankenes inn- og utlån.
Mitt ureksempel på en forfeilet bank er fra 1980-tallet. Long Term Credit Bank i Japan, en bank som mistet sitt naturlige næringsgrunnlag etter hvert som japansk industri lærte seg å låne i markedet på egen hånd. Flust med egenkapital, men uten sitt naturlige kundegrunnlag lånte industribanken ut til spekulative prosjekter. Gambling som senere ledet til bankens ruin.
I Tyskland var det IKB, industribanken i Düsseldorf, som etablerte sitt USA kontor, nettopp for å unnslippe fallende lånebehov i sitt hjemland, akkurat i tide til å få med seg konkursen i Lehman Brothers. IKB ist tot.
Banker i Nederland forsøkte å vri seg unna sitt beskjedne hjemmemarked ved å bygge seg opp i Amerika og Asia. Virksomheter som etter noen år måtte avvikles eller selges. Av landets fire store bankgrupperinger er det bare den bondske Rabobank som har klart seg uten direkte støtte fra staten. Nederlenderne skal imidlertid være glad for at det på europeiske øyer var banker med enda mer glupsk risikoappetitt. Deler av giganten ABN AMRO ble solgt til tragedien Royal Bank of Scotland.
Det er noe med banker på øyer. Britiske banker har måttet betale nær 100 mrd kroner i ulike typer erstatninger for å ha solgt feilaktige forsikringsprodukter til ordinære bankkunder. En av de største bankene ,Barclays, livnærte seg delvis på hjelpe folk redusere skattebelastningen. En virksomhet som bankens nye ledelse nå avvikler.
På Island satset de stort på erobre verden, På Irland på å by opp verdiene av sine egne eiendommer. Grekerne var store i shipping, Øst-Europa og selvfølgelig i sitt sårbare hjemland. Kypriotiske banker var konduiter for russiske fluktpenger. Penger de spilte bort i Athen.
Uten disse satsingene ville selvfølgelig bankene fortsatt slite, men de ville neppe forårsaket enorme samfunnsproblemer. Bankkrise ja, men neppe katastrofe, hvis bare bankene hadde holdt seg til å betjene sitt lokale næringsliv og personmarked som hovedvirksomhet.
Ska europeiske banker finne tilbake til seg selv er det betydelige slanking som må til. Derfor kan en ikke regne med noen vekst av betydning i sysselsetting, inntekter eller boligpriser i europeiske finanssentra i tiden fremover. Finansnæringa sliter med overkapasitet. En overkapasitet som bare blir større jo flere banker som innskrenker sine spekulative aktiviteter.
Spørsmålet er om hva som kommer etter æraen med spekulativ finans. Jeg er ganske sikker på at de unge høyt utdannede og energiske, men dessverre overflødige finansfolkene makter å finne nye arbeidsoppgaver, om enn til litt lavere lønn enn før. Men det vil tid. Irland har først nå i vår begynt å tvangsselge de mange utleieboliger som havnet i bankens misligholdsporteføljer etter finanskrisen.
Her hjemme har også norske banker tidvis vært revet med av den spekulative tidsånd. Det vet jeg alt om. Forhåpentligvis finner vi tilbake til kjernevirksomheten i årene som kommer. I motsetningen til banker i våre naboland, har norske banker i hvert fall mer enn nok å gjøre med å betjene våre lokale kunder.