Goodbye Yellow Brick Road?

by | 22. April 2013 | Internasjonal økonomi

En av filmene som alltid kommer høyt opp på anmeldernes liste over tidenes beste, er den amerikanske Wizard of Oz (Trollmannen fra Oz), eventyret om Dorothy som i sine drømmer kaster seg ut på ’’The yellow brick road’’ for å finne frem til trollmannen, autoriteten som styrer samfunnet med en sterk stemme, røyk og ild. Han holder folk nede i depresjonens USA, nesten som om han var sentralbanksjef med stram pengepolitikk. Slik herjer trollmannen før han avsløres som kvakksalver.

Filmen fortjener et gjensyn, både fordi den er virkelig bra, og fordi den er høyest relevant som metafor også på dagens makro-økonomiske stabiliseringspolitikk.

 

En bok med store feil og mangler

For noen år tilbake kom boka ’’This time it’s different’’ av de kjente Harvard-professorene Kenneth Rogoff og Carmen Reinhardt, hvor de lett overbærende beskriver samspillet mellom økonomi og gjeldssetting på en svært så suggestiv måte. Høy gjeldsgrad avler lav vekst, var mantraet. Boka ble raskt en suksess, i hvert fall i de fleste finansdepartement, sentralbanker og for deres trofaste disipler i ulike bankmiljøer. 

En av tesene som forfatterne i boka, og i senere arbeider, forfølger, nærmest som en empirisk sannhet, er som nevnt at høy gjeldsgrad leder til lav økonomisk vekst. Mer presist: I årene etter at et lands brutto gjeldgrad har passert 90 pst av bruttonasjonalprodukt (BNP) faller landets økonomiske vekst, og det til gagns.

Nå i vår viser det seg at professorene faktisk har regnet feil. En student fant ut at de hadde utelatt data som ville gitt en langt mindre negativ gjeldseffekt på BNP. Hva verre er, viser studentens arbeid at kausalsammenhengen trolig er motsatt. Det er ikke høy gjeld som leder til lav vekst, men omvendt.

Land som vokser lite får – etter noen år – høye gjeldsgrader.

 

’’Our finest hour – NOT!’’

Pinlige greier for forfatterne, men egentlig en katastrofe for makroøkonomi som fag.

Hvordan kan det ha seg at sentralbanksjefer og deres gigantiske staber av doktorgradskandidater ikke klarte å finne elementære feil? Ikke én av dem – i noe land. Våre egne byråkrati er full av toppøkonomer som ikke har klart å rose boken nok, uten å se noe mistenkelig.

Selve tittelen burde få folk til å tenk seg om. ’’This time it’s different’’ spiller på den kjente begrunnelse analytikere tyr til for å forklare at et verdipapir har en unormal verdi. Utsagnet brukes som oftest i det vi nærmer oss en børstopp.

Men selvfølgelig er alle konjunkturforløp forskjellige fra hverandre – vesensforskjellige. Utfordringen er som oftest å finne relevante lærdommer fra fortiden som kan anvendes på dagens nye, helt annerledes situasjon.

Selve ideén i boka – at høy gjeldsgrad gir lav produksjon – virker også å være søkt. Jeg har aldri sett en produktfunksjon (før boka kom) hvor gjeldsgrad inngår som argument.

Det som er viktig for produksjonen i et land er at den har rikelig tilgang på kapital til veier, bruer, maskiner og utstyr. Ikke om det er gjelds- eller egenkapitalfinansiert. Derfor vil du se at mange land får sterk økonomisk vekst rett etter at de har tatt opp store lån, hvis midlene har vært brukt til kjøp av investeringsvarer.

Andre feil er åpenbare. USA antas å ha vært preget av sin høye gjeldsgrad i 1946, mens landet i realiteten fikk lav produksjonsvekst fordi krigsindustrien ble bygget ned og hæren demobilisert. I boka utelates New Zealands BNP tall fra 1940-årene, som riktignok er rene gjettverk av landets eksperter. Tas disse årenes estimater med, heves den gjennomsnittlige veksten dramatisk.

 

Hvor mye lidelse?

Boka har nok ikke skylda i dagens stramme finanspolitikk og bankøkonomenes rop om å binde renta. Ropene ville kommet uansett. Folka har bare brukt professorenes skråsikre, men totalt feilslåtte analyser som reklamemateriell.

Det er derfor heller ikke grunn til å regne med noen endringer i finanspolitikkens innretning. Sentralbankfolk vil fortsette å se boligbobler på høylys dag. Dette til tross for at frykten for høye gjeldsgrader med innstramninger som resultat, har gjort og fortsetter å gjøre skade på økonomien i både i Europa og USA.

Merkelig egentlig. Når en ser hvor vellykket Japans nye omslag til ekspansiv penge- og finanspolitikk har vært. Er det ikke mulig å lære?

Faktum er imidlertid at innstramningspolitikken i Europa ikke har gitt noen ny vår for næringslivet eller noen nedgang av betydning i inflasjonen. Den har bare kjørt europeisk økonomi fra en lavkonjunktur til noe som likner en permanent tristesse.

Europa vil neppe vokse i år og kan heller ikke vente mer enn minimal vekst i 2014. For årene 2015- 2018 venter IMF kun moderat økonomisk vekst og vedvarende massearbeidsledighet. Gitt lav kapasitetsutnytting må en regne med uendret pengemarkedsrenter (0,25 pst). Rentene forblir minimerte de neste fem år. Fremover vil vi se nedgraderinger for kredittkvaliteten til de fleste Euro-land.  

Svake statlige finanser tilsier at finanspolitikken blir stram, slik da også de fleste europeiske land i dag har annonsert.

Risikoen her er at Europa har få hjelpemidler til å bekjempe et eventuelt negativt sjokk til økonomien. Renta er jo allerede null og statsfinansene gjennomgående for anstrengte til at motkonjunkturpolitikk kan brukes. Med andre ord: Ved en krise kan hverken rentene kuttes – de er nær null – eller skatteletter gis. Til det er statsfinansene for skjøre; kredittkvaliteten til nasjonalstatene for svak.

 

En ny kurs?

I filmen våkner Dorothy opp av sin vonde drøm, i erkjennelse av at pengepolitikken har vært feil. Hun tar farvel med symbolet på depresjonens stramme pengepolitikk ”the yellow brick road” ; gullstandarden.

Europeere flest må derimot fortsatt leve med dagens mareritt. Den stramme politikken vil fortsette. Ledigheten vil øke og skolebudsjettene kuttes.

Selv om boka nå avsløres som bedrag, og dens tilhengere som sjarlataner, skal en ikke tro at politikken vil legges om.  Loddet er kastet og det må trolig en helt ny generasjon av politikere og økonomer til før gamle usannheter oppheves, før vi alle kan ta et endelig farvel med depresjonsæraens økonomiske floskler.

IMFs prognoser for Euro-landene 2012 2013 2014 2015 2016 2017 2018
BNP -vekst  -0,6 -0,3 1,1 1,5 1,6 1,6 1,6
Output gap, pst av potensiell BNP -2,2 -3 -2,6 -2,1 -1,4 -0,8 -0,3
Brutto sparerate, pst av BNP 20,2 20,4 20,5 20,8 21,1 21,4 21,6
Inflasjon, snitt for året 2,5 1,7 1,5 1,5 1,6 1,7 1,7
Ledighetsrate 11,4 12,3 12,3 11,9 11,4 10,9 10,5
Underskudd offentlig sektor, pst av BNP -3,6 -2,9 -2,6 -2,2 -1,8 -1,4 1,2
Overskudd på driftsbalansen pst av BNP 1,8 2,3 2,4 2,4 2,5 2,5 2,5
IMF april 2013              

Kategorier

Siste innlegg