Handlingsregelen for bruken av oljepenger er omtrent like klok, velartikulert og mistilpasset som gullstandarden i sin tid var for pengepolitikken. Det er på tide med et regimeskifte. Vekk fra denne mekaniske regel til noe mer sofistikert. En endring som også vil kreve større modenhet i de politiske partier, og dets velgere.
Litt om gullstandarden
Gullstandarden var et forsøk på å binde pengepolitikken til masten ved å kreve at det skulle være et fast bytteforhold mellom sentralbankens gullbeholdninger og den utestående pengemengde. Slik skulle folk beholde tilliten til pengene uansett hva slags økonomer som satt i sentralbanken. Sentralbanksjefen kunne starte dagen med et lite glass absint, stå på hodet og bjeffe hver gang en bil kom forbi – folk ville likevel ha tillit til pengene sine. Det var jo gull bak hver seddel.
Handlingsregelens mekanikk
Handlingsregelen for bruken av oljepenger som forsøker å begrense bruken av penger ble likeledes innført for å binde politikerne til å ikke bruke for mye midler over statsbudsjettet. En regel for å hindre overbudspolitikk. Velgerne kunne velge et så kaotisk Storting de bare ønsket. Bare handlingsregelen holdt ville det gå bra med statens finanser.
Svakheten med begge systemene er åpenbare: Ingen har kontroll på målestokken. Under gullstandarden kunne land helt unødvendig tvinges til innstramninger og økonomiske tilbakeslag, bare fordi gullgruvene midlertidig skulle produsere for lite av det edle metall. Motsatt fikk verden lave renter og pengerikelighet når de enorme sør-afrikanske gullgruvene etter hvert kom i produksjon.
Handlingsregelen for bruk av oljepenger er på sin side helt avhengige av kursutviklingen på verdens børser. Om lag 4 pst av ”oljefondets” hovedstol skal fortæres av det offentlige. Riktignok åpnes det for at pengebruken i utvalgte år kan avvike vesentlig fra dette, men ikke over lengre tidsperioder, som for eksempel en generasjon.
Politikerne her hjemme ønsker neppe å følge velmente råd om skatteøkninger, budsjettkutt og kjøp av tjenester i utlandet i forkant av et tøft Stortingsvalg. Derfor ønsker de fleste økonomer at handlingsregelen skal bestå. Det økonomene glemmer er at regelen ikke lenger er noen brems for pengebruken. Vokser oljefondet som prognostisert, vil opprettholdelse av handlingsregelen for bruk av oljepenger, hvor nær 4 pst av saldoen skal brukes, være svært så raus, og gi rom for nærmest grov uaktsom finanspolitikk.
Riktig ille kan det gå hvis de globale børsene skulle fortsette sin ferd til nye høyder, samtidig som våre naboland forblir i krise. Da blåses våre formuesverdier opp, både fordi aksjeverdiene øker, og fordi kursene på statsobligasjoner vil stige.
Keynes ord om at markedet kan være irrasjonelt lenger enn du klarer å holde deg solvent, (som jo er myntet på børskrakk), kan vel så gjerne brukes på oppside-volatilitet.
Hvis verdipapirmarkedene går inn i en langvarig periode med oppblåste verdier, kan børskursene holde seg uvirkelig høye lenger enn våre politikere klarer å holde finanspolitikken edruelig.
Legg merke til at å oppheve dagens handlingsregel ikke nødvendigvis betyr å øke bruken av oljepenger. Tvertimot. Faktum er at vi i årene som kommer trolig vil ha behov for å bruke systematisk mindre enn regelen skulle tilsi. Budsjettkutt som vanskeliggjøres hvis vi følger en regel som er for raus.
Opphevelsen av gullstandarden stilte sentralbankene verden rundt overfor store utfordringer. Til å begynne med gikk det helt galt med massive mengder uønsket global inflasjon. Etter hvert som sentralbankene fikk kontroll over inflasjonsforventningene fikk de imidlertid pengepolitikken inn på et riktig spor. Nøkkelen var å skape tillit til at kun de beste økonomer ble sentralbanksjefer. Sjefer som fikk stor frihet til å utforme pengepolitikken.
Tidvis har pengepolitikken vært stilt overfor store utfordringer, og det er ikke alltid at disse har vært mestret, men gjennomgående har sentralbankene lært seg å skape troverdighet – uten å lene seg til gullstandarden. Men arbeidet krever sitt, kun toppfolk kan i dag bli sentralbanksjefer.
Når handlingsregelen før eller siden oppheves, vil det likeledes stille politikerne (og norske velgere) overfor store utfordringer. Trolig må vi kreve av våre politikere at de klarer å lage flertallsregjeringer. Mindretallsregjeringer blir lett offer for overbudspolitikere, som popper frem som om de var eventyrfigurer i Ivo Caprinos dukkefilmer, med ønske om noen milliarder til ulike hjertesaker, hver gang en større sak skal til votering på Stortinget. Uten handlingsregel kan vi ikke styre sånn. Det kreves mer av våre folkevalgte. Det kreves også av oss velgere at vi kun velger de beste.