Valutakriger er ikke som andre virkemidler, særlig ikke hvis flere vil være med på leken.
-Finanskrise! Finanskrise!, ropte avisoverskriftene høsten 2008, og i krisens første år var det kanskje slik.
Likevel, jo lengre tid det går uten at verdensøkonomien bedrer seg og høykonjunkturene kommer tilbake, desto mer må vi tilskrive politikken som har vært ført de siste fem år, at det fremdeles ikke står så bra til.
Politikernes tiltak kan deles inn i fem faser.
I den første fase var det om å gjøre å redde verdensøkonomien. Statsgarantier, skatteletter og kraftige rentekutt var de foretrukne virkemidlene.
I den andre fasen fortsatte man med lave renter og ulike grep som kunne bidra til å refinansiere og hjelpe bankindustrien. En tredje fase var den man innledet i fjor, med sterke innstramningstiltakk. Tiltak som faktisk øker i styrke i år.
Under hele krisen har god vekst i u-land og fremvoksende økonomier, bidratt til å lindre problemene.
Kina alene har tidvis stått for om lag halvparten av veksten i verdensøkonomien. Også for Norge har Kinas grep vært viktige. Uten robust kinesisk vekst hadde neppe oljeprisen i dag vært over 100 USD per fat.
Mot slutten av fjoråret dabbet veksten i verdensøkonomien av. Kina prøver febrilsk å holde veksten oppe ved å bygge nye veier, jernbaner og broer, men dette utsetter egentlig bare problemene. I fjor falt den kinesiske yrkesbefolkningen for første gang. Et fall som vil tilta i styrke, i årene fremover.
Kinesiske byer har i vinter også slitt med nye rekorder for luftforurensing. Det er bare naturlig at den økonomiske veksten i Kina og i dermed også i verden faller tilbake med tid og stunder. Byene der den fallende yrkesbefolkningen gjør sine daglige gjøremål, har nok T-skjorter, men for lite ren luft.
Likevel alle disse fire fasene, berging av verdensøkonomien, nullrentepolitikk, oppstramming av finanssystemet og ikke minst den kinesiske vekstmotor har vært av det gode.
Verre er det femte vekstelement, valutakrigene. Kriger som nå sprer om seg.
Å la sin valutakurs falle, hjelper landets egen eksportindustri, men skader konkurrentlandenes næringsveier. Valutaendringer er et nullsumspill, den enes tap er den andres gevinst, med mindre det kommer andre, stimulerende, tiltak som bedrer den økonomiske veksten i kjølvannet av krigene.
Japan har de siste månedene tatt til orde for nettopp et fall i yenkursen slik at økonoien kan stimuleres. Japan er like ledende i mange indsutrigrener som Norge er i skisporene og et kraftig fall i valutakursen gjør livet surt for japanernes konkurrenter. Toyota blir som en bloddopet Northug.
Før eller siden vil både Korea, Kina m fl. måtte svare på slagene som deres egne industribedrifter plutselig har fått.
Neste mann ut er trolig den europeiske sentralbanken (ESB). ESB vil før eller siden tvinges til å stimulere sine kredittmarkeder og tvinge Euro-kursen ned.
Norge er og blir et lite barn som løper for seg selv på valutakrigenes slagmark. Før eller siden blir vi rammet av krigen ved at vår kronekurs stikker av gårde. Vårt førstelinjeforsvar blir da å kutte rentene – og det til gagns.
Når vi blir angrepet, og spørsmålet er heller NÅR enn HVIS, hjelper det nok ikke med bare ett rentekutt.