Av og til får jeg de underligste assosiasjoner. Mens jeg så på Storbritannias dyktige og selvsikre statsminister David Cameron i går holde sin bebudede skjebnetale, kom jeg til å tenke på Bill Cintons ord:
Det er ingen som er blitt stor på å forsøke å gjøre seg liten.
Det britiske imperiet var på sitt sterkeste i århundret etter Napoleons fall i 1815.
Under den første verdenskrig (1914-18) tapte imidlertid britene mye av sin nasjonalformue. Mellomkrigsårene var preget av gjeninnhenting etter traumatiske krigsår og økende uro i koloniene. Riktig galt gikk det da finansminister Winston Churchill i 1926 stolte på sine rådgivere og forsøkte å føre pundkursen tilbake til førkrigsnivåer, til høylytte protester fra den unge fremadstormende økonom, John Maynard Keynes.
Churchill ønsket å gjenopprette imperiets ære ved å holde valutakursen høy.
Mange svake år fulgte, arbeiderklassen led stor nød, og det var allmenn deflasjon i landet. Senere sa Churchill selv at han etter dette, aldri klarte å stole på økonomiske rådgivere.
Annen verdenskrig kostet britene mye av det lille de hadde igjen av nasjonalformue. Kolonienes selvstendighet, og den mislykkede militære intervensjonen ved Suez-kanalen i 1956, bidro til å svekke britenes stilling i verden i etterkrigsårene.
Stor satsing på forsvar, blant annet atomvåpen, ga britene økt innflytelse og en følelse av fornyet styrke under den kalde krig, men økonomiens relative tilbakegang var umulig å skjule.
Vi får håpe vaudevilleshowet snart tar slutt. Fremover skal britene vurdere om de vil bruke nye 200 mrd kroner på å fornye sine atomvåpen. Penger de i så fall må låne av andre land. En helt unødig utgift som kun kan rettferdiggjøres i håp om å gjenreise nasjonal stolthet.
Britene som ble hardt rammet av finanskrisen i 2008, har mye bedre ting å bruke pengene på enn militært konsum. Bare se hvor ille det er gått. Produksjonen i britisk økonomi er i dag fortsatt lavere enn den var i 2007. Dette til tross for at befolkningen i denne perioden har økt med halvannen million mennesker, rentene er minimert og budsjettunderskuddene har fått lov å bli nærmest uhåndterlig store. I løpet av årene 2007-2014 vil statsgjelden øke motsvarende mer enn halvparten av nasjonalproduktet.
Gårsdagens EU-tale til britenes statsminister David Cameron, hvor han hovmodig ber europeiske land skjerpe seg, er bare den siste i rekken av britiske flauser. Flauser som koster landet dyrt. Britene burde heller forsøke å bli som alle andre (relativt) små europeiske land, som sliter med hverdagslige spørsmål av typen: Bedre infrastruktur og økt satsing på barneskoler.
Statsministeren lover en folkeavstemming om fortsatt EU- medlemskap innen 2017, som om løsningen på britenes elendighet ligger andre steder enn i sine egne nedslitte småbyer.
En avstemning som kan bli jevn. Altfor mange briter har problemer med å se hvor akterutseilt landet er blitt av mangledne satsinger hjemme, og foretrekker internasjonale syndebukker. EU – ser du – der har vi roten til problemene våre.
Du må være rimelig risikovillig for å investere tungt og langsiktig i Storbritannia i dag. Bedrifter og finansinstitusjoner må bare lære seg å leve med stor usikkerhet om sine virksomheters rammebetingelser, i flere år fremover. Manglende investeringer vil i sin tur forverre veksten, øke arbeidsledigheten, svekke statsfinansene og trolig gjøre at enda flere briter skylder på omverden for sine problemer.
Det store spørsmålet er hva som skjer med finanssentrumet i Europas største by: London. Londons stilling er delvis avhengig av at det er et velfungerende finansmarked for hele Europa. Denne stillingen kan rokkes hvis britene selv skaper stor usikkerhet rundt sine egne veivalg, ved å true med utmeldelse fra EU.
Noen ser på gårsdagens tale som et nytt og frisk kapittel i britenes lange og pludrete forhold til andre EU-land. Dessverre er det egentlig bare nok et forsøk på så skifte fokus fra hverdagslige utfordringer, til en ny virkelighetsflukt .
En skal ikke se bort i fra at Storbritannia nok en gang havner i en finanskrise, hvor landet ved neste korsvei må møte økte og akselererende risikopremier når de skal lånefinansiere sine atomvåpen med mer. En utvikling som naturlig nok vil forverre vekstutsiktene videre.
Alt ligger til rette for et videre fall verdien av det britiske pund.
Akkurat hvor det i sum leder britene er ikke godt å si. Politiske observatører kaller talen for et briljant stykke arbeid. Det kan godt være. David Cameron har åpenbart ordet i sin makt. For meg er imdielrtid budskapet nok et skritt britene tar mot sin selvvalgte avgrunn.
100 års relativ tilbakegang er tydeligvis ikke nok.