Er den amerikanske budsjettkrisen over, eller er vi bare ferdig med første omgang?

Det er jo litt artig at den største trussel mot fred og velstand er de folkevalgtes diskusjoner av finanspolitikk. Men slik er nå en gang blitt.

Vi kan alle trekke et lettelsens sukk etter at politikerne i USA har vedtatt å erstatte det tidligere ekstreme statsbudsjettet med kjælenavnet ’’The fiscal cliff’’, med et nytt budsjett, som har mildere innstramninger.

Under de gamle lovene som ble vedtatt for et par år siden, så ville føderale utgifter kuttes og skattene økes så mye at produksjonen i økonomien etter all sannsynlighet ville falle. Nå er disse regler byttet ut med et nytt lovverk, som gir betydelig mindre skatteøkninger..

Nå er det kun moderate skatteøkninger som gjennomføres i 2013. Skatteøkninger som i sum ikke bør utgjøre mer enn ett drøyt prosentpoeng av amerikanske husholdningers samlede inntekter. Midler som delvis vil trylles frem fra bankkontoer og fra under madrasser, men som selvfølgelig også kan tas fra private forbruk.

Få ting er viktigere for konjunkturforløpet enn svingninger i spareraten til publikum. Fall i spareraten leder til at folk i en overgangsperiode kan bruke mer enn de tjener og stimulere økonomien, mens hopp i spareraten, av den typen vi så i etterkant av finanskrisen, kan føre til alvorlige, om enn midlertidige, tilbakeslag for økonomien.

Et hovedspørsmål for 2013 blir da hva folk gjør mest av,

a) redusere forbruksveksten sin, eller
b) spare mindre

Godt hjulpet av boligmarkedenes bedring og av et sterkt aksjemarked er det godt mulig at folk tar ned spareraten. Særlig i en tid da rentenivåene er lave og forventes å forbli det.

Eller kanskje ikke?

Et tema som opptar undertegnede er den åpenbare styringskrisen som mange av de hardest rammede landene er midt oppe i. Politikere har vanskelig for å gjennomføre fornuftige reformer av økonomiens strukturelle problemer. Samtidig kvier de seg for å øke skattene på allerede frustrerte velgere.
Løsninger kommer ikke frem ved ’’den gode samtale’’ mellom moderate politikere, men heller via konfrontasjoner som kan vare inn i natten. Vi kjenner mønsteret igjen fra toppmøter i EU, men nå ser vi det også i USA.

Republikanere som er misfornøyd med avtalen vil søke revansj ved neste korsvei. USA har et pussig system med lovpålagt gjeldstak som holdes nær den faktiske gjelda. Gjelstaket må derfor heves titt og ofte. Ved inngangen til det nye året er taket nådd og de folkevalgte må i løpet av to måneder stemme for å heve taket, ellers går den amerikanske stat frivillig konkurs.

Frykten for at politikerne trår feil kan bidra til en økning i spareraten til husholdningene. En farlig økning i forsiktighetssparing.

Dette blir unektelig finanspolitikernes år.