Hvorfor Irland, og ikke Tibet?

by | 13. December 2012 | Eiendom, Norsk økonomi

I morgentimenes mediebilde kommer det frem at dagens norske boligmarked ligner på det irske for få år tilbake. All ære for kreativiteten. Jeg elsker kreative analyser, hater dårlig skrevne bindsterke verk av selvfølgeligheter, men tror at Irland-analogier inviterer til ramsalt replikk.

Hva er relevant?

Hvorfor sammenligner norske økonomer vårt boligmarked, som de færreste har noen heldig hånd med, med fjerne land, i andre æraer som de ikke engang prøver å sette seg inn, annet enn ved å trekke en pris-kvantums graf for boligmarkedene fra fjerne land langt tilbake i tid?

Om Norge

Ta vårt eget marked, eller markeder. Norske økonomer omtaler nær sagt alltid boligprisene i Norge som høye – uten å referere til hva de sammenligner med: DE ER HØYE. Tror du ikke på denne teologiske læresetning kan du umulig få jobb i Finansdepartementet eller Norges Bank. IKKE SE PÅ DATA.
Ser man på tallene, kan nemlig tvilen melde seg.

Verden, hele boliguniverset, er de fire største byene i Norge og deres mest velstående forsteder. I 14 av landets 19 fylker, er boligprisene gjennomgående lavere enn teknisk verdi på byggene. Halvveis mellom Oslo Sentrum og Gardermoen Lufthavn er det fine familieboliger – både på høyre og venstresiden av veien – som kan kjøpes under byggekost. Osv, osv.osv.

Dette er fjerne strøk for fleste norske krakkofanter. Fjernere enn Irlands myrer. Også våre politikere går i samme felle. Det er nesten litt avslørende når selv politikere fra distrikts-Norge beklager seg over høye boligpriser. De har reist langt og ser seg ikke tilbake. Deres bygd er nå Majorstuen.

Om Irland

Beretninger om det irske eventyret grenser til science fiction. Forfatteren Michael Lewis sitt epos om Irland anbefales. Hvis bare halvparten av hva han skriver er riktig, er det likevel vanskelig å tro på. Fra Irland får man høre beretninger om familieboliger som ble omsatt til over hundre millioner kroner, bankfolk som ikke visste forskjell på debet og kredit, forfyllede politikere som skrev statsgarantier nattestid på den lokale puben, og et embetsverk som koste seg med oligark-lønninger.

Hva Irlands tragedie har å gjøre med Norge er jeg litt usikker på.

Det samme kan man si om Florida, hvor hundretusenvis av boliger ble bygget av byggherrer som ofte både selv var småkriminelle og fikk hjelp av likesinnede politikere og bankfolk. Boliger som ofte ble solgt til kjøpere, som lett kunne gå fra hus hjem og boliglån når lånene skulle betjenes. Boligmarkeder som nå er på vei inn i en ny rennesanse som følge av enorm etterspørsel etter Miami-boliger fra nervøse latin-amerikanske milliardærer.

Hva Miami har med Norge å gjøre er jeg enda mer usikker på.

Eller ta Spania – et mye brukt eksempel på hva som kan gå galt i Norge. Spanias nedtur er et yndet eksempel i analysene til Finansdepartementet, Norges Bank og Finanstilsynet:

– Landsmenn pass dere, Skværiviki risikerer å bli et nytt Marbella!

I Spania ble det bygget hundretusenvis av tomme boliger takket være sinnrike banker, entrepenører og korrupte politikere. Noen ganger ble luksusbyggene satt opp ulovlig. Dette i områder som for få ti-år tilbake var lutfattige. På tredve-tallet fikk katolikkene i Valencia høre at protestanter hadde hale, all den tid det var jævelen selv som var faren deres.

Lune og vakre København trekkes også inn i den norske boligdebatten av folk som ikke kan så mye om særdanske samfunnsforhold. Saken er jo den at danskene har en stagnant befolkning med fallende behov for familieboliger. Boliger som det kan ta et par år å omsette.

Hvorfor det er så mye København og Marbella i den særnorske boligdebatten må gudene vite.

Hva er det som feiler vår boligprisdebatt? Hvorfor frykter eksperter å snakke om Hedmark, Oppland og Agder –fylkene?

Fremover

I frykten for å snakke om de fjorten norske fylkene hvor boligprisene er lave, er jeg helt sikker på at stadig nye historiske analogier og fjerntliggende land vil komme på foilsettene til Finansdepartementet, Norges Bank, Finanstilsynet og hos private krakkofanter.

Vi må jo for all del UNNGÅ å snakke om Norge utenfor bompengeringene.

Gitt at våre toppøkonomer ikke har tenkt å være relevante, vil jeg anbefale at de tar helt av.

Tibet bør utredes i neste rapport om Finansiell Stabilitet. Eller kanskje en jamnføring mellom Oslo og Romer-rikets fall hører hjemme i Revidert Nasjonalbudsjett?

Jo mindre man vet, desto mer slående er likhetene.

Kategorier

Siste innlegg