Finansdepartementet kommer i dag med forslag til nye regler for bankers vekting av boliglån. Forslag som først skal utredes (av Finanstilsynet). Fra dagens pressemelding:
Finansdepartementet ber om at Finanstilsynet utarbeider et utkast til høringsnotat og forskriftsregler som skjerper risikovekter for boliglån i IRB-metoden. Vi ber herunder om et forslag til risikovekt for boliglån i IRB-metoden på minimum 35 prosent risikovekt (som i standardmetoden), men tilsynet kan også foreslå andre alternativer, jf. ovenfor.
For banker som benytter standardmetoden, ber departementet om en vurdering av om vi bør innføre et systemrisikopåslag på risikovekter i standardmetoden, ev. innføre en differensiering av risikovekter avhengig av kredittverdigheten til låntaker, jf. for eksempel forslag til regulering i Sveits.
Jeg er litt usikker på hvordan Finansdepartementet ser på fremtiden nå, men etter mange forsøk på tankeoverføring fra ledende ansatte i Finansdepartementet har jeg kommet til at de har følgende forståelse av 2013:
Vi i departementet tror fortsatt på en eller annen variant av inflasjonsmål, hvor norske nominelle forhold (priser, lønninger og boligverdier) toger av gårde til tross for at våre naboland blir hengende i en deflatorisk hengemyr.
Vi nekter å tro at Terra har rett i at Norges Bank tvinges til å kutte renta, men ser at selv uten noen nedgang i sentralbankrentene så kan boliglånsrentene falle neste år, slik da også våre venner i Statistisk Sentralbyrå spår. Noe håp om en mer aktiv boligpolitikk fra valgbare politikere har vi ikke i et valgår, hvor regjeringen ligger under – før valgkampen setter i gang.
Vi i departementet må gjøre noe med boliglånsfinansieringen all den tid vi tar det som en sannhet at boligprisene er problematiske høye i mange deler av Norge. Ikke bare er de problematisk høye, men det er fare for at de tar helt av som følge av tre midlertidige faktorer som lett kan snu:
– Lave sentralbankrenter ute
– Lave kredittmarginer ute og hjemme
– Sterk innvandring
Skulle alt endres, for eksempel etter at oljeprisen har halvert seg, vil boligmarkedene våre, og finansieringen av disse, kunne bli svært så utfordrende.
Mine telepatiske evner er litt begrensede, så jeg må bare gjette meg til denne virkelighetsforståelse, men jeg føler meg ganske trygg på tankene til våre makthavere går i disse baner.
Likevel bør Finansdepartementet vurdere om de har et riktig verdensbilde, og ikke minst om regelendringer for bankers utlån er noen hjelp. Det er faktisk fare for at ved å forsøke å påvirke boligprisene (negativt), så kan de øke de langsiktige problemene, fordi fremtidens boligkjøpere regner med at prisene er under god kontroll. En tillit som kan lede både boligkjøpere, deres banker, og bankenes kreditorer til å bli ekstra aggressive i sine boligsatsinger. Økte reguleringer leder ofte til reduserte risikopremier.
Det opplagte poeng er at boliglånssrenter på 3,5-4,5 pst i et land med minimalt mislighold av boliglån ikke lar seg opprettholde i dagens Europa. Før eller siden kommer boliglånsrentene våre ned.
Inflasjonsmålet er dødt. Norges Bank må senke rentene sine for å unngå en altfor sterk kronekurs. Kredittmarginene, som Norge heller ikke har kontroll over, vil nødvendigvis falle. Og marginene vil stabiliseres på et lavere nivå jo sunnere finansene våre er og jo strengere reguleringene utformes.
I en slik verden vil boligprisene stige der hvor husleiene ventes å vokse, og det jevnt og trutt.
Skal en endre på utsiktene nytter det ikke å holde rentenivåene kunstig høye. Det er en kamp vi er dømt til å tape. Vi må gjøre noe med kjøttvekta, boligbeskatning og bankenes tapssannsynlighet ved formidling av boliglån:
– Lavere folketilvekst
– Mer boligbygging
– Bedre distriktspolitikk
– Større fare for banktap ved utlån til bolig
I mangel av reelle endringer i faktorene som driver boligprisene (og bankenes utlån) er det bare ikke mulig å endre på markedenes langsiktige likevekt.
Spørsmålet må være om det er fornuftig å prøve.