Verden blir til litt underveis, og intet skal utelukkes, men alt tyder på at den vestlige verden er på vei mot en solvenskrise hvor sentralbankrentene forblir nær null inntil store økonomier finner nye gullårer eller, i mangel av sådanne, gir opp og slår seg selv konkurs.
Det går an å tenke på økonomien som et spill hvor arbeidsåret motsvares av reisen rundt brettspillet, før du får nye 2000 kroner i det du passerer START. Holder vi oss til spill-metaforen er det nå slik at den amerikanske og den japanske medianfamilien år om annet har fått litt mindre i rutte med; litt mindre hver gang start passeres.
Fra en utbetaling på 2000 i toppåret, til 1990 i året etter, mens 1980 utbetales i år tre osv.
Noe av nedgangen i kjøpekraften skyldes at landene har problemer med å finne nye næringsveier som er såpass lukrative at de kan gi godtfolk råd til en gradvis stigende levestandard, mens noe av nedgangen skyldes at de rike tar en stadig større del av kaka. I sum får arbeidsfolk stadig dårligere råd. Litt mindre utbetalt hver gang de passerer start.
Europeere klarte seg lenge bra, men etter finanskrisen har også mange familier på vårt kontinent fått mindre å rutte med, år etter år. Dette til tross for at regjeringene i de fleste land har tatt opp stadig mer gjeld i heroiske forsøk på å sikre levestandarden til sine velgere. Men heller ikke europeerne har klart å omstille seg raskt nok til at ny rikdom skapes.
Gjeldsoppbygging uten tilsvarende formuesvekst er i realiteten bare nye skritt mot skifteretten.
Europeere trenger nye kilder til materiell rikdom. Den raskt voksende gjelda blir uhåndterlig når den skal bæres av aldrende befolkninger som fortsatt lever av å skru sammen biler, og servere cappucino.
Spillet har bare to utganger:
1) Evigvarende null i rente til kreditorene, med fallende gjeldsbelastning etter hvert som årene går. År som trengs for at marginal økonomisk vekst og bitte-litt inflasjon får tid til å etse bort verdien av gjeldas hovedstol.
2) Konkurs, hvoretter man starter med blanke ark, og rentene kan bli nær sagt hva som helst.
Noen vil la seg inspirere av sentralbankenes rentebaner og si: Nei og nei Jan, det er bare tåper som ikke tror på normalisering. En normalisering hvor fremtiden selvfølgelig må ligne på et glidende gjennomsnitt av vår fortid.
Men slik er det ikke.
Tenk sjæl. På toppen av enorm verdipapirgjeld, som øker raskt, har de fleste nasjonalstater enda større udekkete pensjonsforpliktelser. Forpliktelser de har ingen mulighet til å betjene, med mindre deres næringslivsledere finner nye gullårer, oljefelt eller innovasjoner som lett kan beskattes.
Som sagt: Her er det bare to løsninger for de modne industrilands voksende og uhåndterlige gjeldsberg:
1) ZIRP – Zero Interest Rate Policy
2) RIP – Rest In Peace
Regelen har naturlige unntak. Land som Tyskland har lite gjeld. Den norske stat er en stor kreditor og kunne i teorien holdt et særegent rentenivå.
Vi er imidlertid et lite land. Vårt pengemarked blir stadig sterkere integrert med kapitalens verdenshav. Skulle vi forsøke å holde en høyere rente enn det verdens investorer krever av oss, ville kapitalen oversvømme vår sentralbank, og drive rentene ned igjen.
Derfor kommer heller ikke renten opp i Norge, så lenge våre naboland forfølger ZIRP.