Å ta på seg redningsvest er neppe noe fornuftig sikkerhetstiltak når du skal ut og kjøre bil.
I går la Norges Bank frem sin rapport om den finansielle stabilitet. Mangel på stabilitet har jo ofte forårsaket store problemer for norsk økonomi. Både boomen i finansmarkedene ved frisleppet av kredittreguleringene på midten av 1980-tallet, den katastrofale kampen for å holde kronekursen fast mot ECU noen år senere, samt erfaringene fra 2008 viser at finansiell ustabilitet ofte har vært en kilde til ubehagelige svingninger i norsk økonomi.
Likevel, det er ikke alltid slik.
Faktum er at stabiliteten, eller den manglende sådan, i norsk økonomi i dag har fint lite med vår hjemlige finanssektor å gjøre. Her er mine topp fire kilder til dårlig nattesøvn:
1) Oljeprisen – en kollaps i oljeprisen vil gjøre Norge vesentlig fattigere.
2) Et sammenbrudd i EU– vil muligens lede til en kraftig appresiering av kronekursen – selv etter betydelige rentekutt fra Norges Bank. Det er lenge siden vi mistet kontroll over kronekursen, men enn så lenge har vi klart å leve med svingningene. I Sveits tvang markedet frem en fastkurspolitikk etter at deres valuta steg med en tredjedel fra normale nivåer (fra månedene før finanskrisen). En tilsvarende bevegelse for den norske krona ville tvinge krona ned mot seks blank mot Euro.
3) En kollaps i den globale soufflé – inklusive globale aksjemarkeder – vil kunne ruinere våre pensjonsordninger.
4) Én av de fire svenske dominobankene faller – Sverige er på vei mot dårlige tider, ingen tvil om det, bare les hvilken som helst svensk ”tidning”. De fire store svenske bankene er alle avhengige av tillit fra utenlandske kapitalforvaltere. Mister en av dem tilliten kan de alle være ille ute. Og nei, den svenske stat har ikke råd til noen redningsaksjon for samtlige svenske banker.
Verken boligpriser eller norske bankers utlånspraksis kommer på min topp ti-liste over bekymringer. En kan gjerne si at hvis alt går galt, da vil også boligprisene falle, men dette er unektelig noe annet enn det som er dagens slager: Hvis boligprisene kollapser, ja, da går alt galt. Kausaliteten er motsatt.
Løsningen på mine overnevnte utfordringer er litt annerledes enn Norges Banks foreskrevne medisin, som jo går på å stramme opp bankene og skape en glatt jevnt stigende bane for boligprisene, hvis jeg har skjønt det rett. En bane som vokser i takt med inflasjonsmålet på 2,5 pst.
Trolig legger modellgjengen i sentralbanken til grunn et scenario hvor boligprisene bør stige med et gjennomsnitt på om lag 2-5 pst i året, og at avvik fra dette kan tolkes som symptomer på finansiell ustabilitet. En ustabilitet som bør bekjempes. Selv vil jeg håpe at boligprisene avspeiler samfunnsutviklingen, for å ikke gi boligeiere inntrykk av at trenden er for stabil. Økonomer som er inspirert av den store økonom Herman Minsky vil kanskje også heller si at stabiliseringsforsøk skader mer enn de gavner på lengre sikt, men dette er som sagt et litt annet tema enn det jeg har på hjertet.
Tilbake til mine fire hovedfarer. Hvordan sikrer vi oss best mulig?
Ad den største fare: Oljeprisfall. Ingen økonomer i Norge anbefaler at staten bør forsikre seg mot et oljeprisfall. Merkelig, ikke sant? Vi kunne jo sikre en del av våre inntekter i derivatmarkedene.
Den nest største fare, en kollaps i EU, kan vi ikke gardere oss mot, annet enn ved å redusere vår eksponering mot europeiske skjelvinger.
Den tredje fare kan en forsøke å sikre seg mot ved å avgi risiko i våre investeringsporteføljer og kjøpe såkalte sikre papirer og gull.
De svenske bankers skjebne må vi forsøke å håndtere som best vi kan. Litt ukollegialt er det kanskje å foreslå tiltak, men er det ikke slik at jo færre midler vårt oljefond plasserer i disse bankene, desto mere må de slanke seg og desto tryggere blir Norges (og Sveriges) finansielle stabilitet?
Alle fire farer er av en slik karakter at vi ikke klarer å unnslippe ringvirkninger hvis de inntreffer.
At vi ikke forsøker å gardere oss, er imidlertid litt pussig.
Rett perspektiv er kanskje det beste vi kan ha. De fire farer er utenfor våre grenser. Forstår alle nordmenn at vår fremtid er utenfor vår kontroll, blir de fleste av oss litt mer forsiktige i våre økonomiske disposisjoner.
I så fall gjør myndighetene nå en brøler ved å hevde at de har brukbar kontroll over de økonomiske utsiktene, skrevet i en litt nasjonalromantisk stabilitetsrapport.
Kanskje det beste Norges Bank kunne gjøre var nettopp å påpeke at uansett hvor bra vi steller oss her hjemme, så forblir vi gisler av andre folkeferds skjebne?