På ferietur skjer det titt og ofte at jeg havner på villspor med bilen i ukjent lende. Akkompagnert av mine ’’vi er på rett vei’’ forklaringer, får familien se langt mer av moder jord enn godt er.
Litt på samme måte er nå Europas rådgivere på villspor der de forsøker å lose europeiske toppledere på tur, fra finanskrise til den forjettede normalisering.
De finner ikke frem. I Storbritannia er produksjonen lavere enn den var fem år siden, og i Euro-landene stiger arbeidsledigheten. Europeere nærmer seg ikke normalisering, men kjører tvert i mot i feil retning. Euro-landene er nå i sin andre resesjon på fire år. Til neste år vil deres rekordhøye arbeidsledighet stige videre. Også til neste år vil det være en gradvis økende fare for at nasjonalstater går konkurs.
I villrede spør nå statsmenn sine analytikere om råd. Litt på samme måte som jeg prøver meg der jeg stopper opp, ruller ned bilvinduet og spør en vilkårlig forbipasserende om veiinstrukser.
Nestorer i departement og foreninger vil nikke anerkjennende til å behandle vårt kompliserte, fragmenterte samfunn med en serie strukturtiltak, regulatoriske endringer og justeringer av skatter og avgifter. Fungerer det ikke? Ja, da hadde vel vår herre ment at bilen aldri skulle nå sitt mål. Det er ikke mer vi i ekspertveldet kan gjøre for å hjelpe Europas skakkjørte økonomier. Sorry, men hvis det er en trøst, vil nok økonomien før eller siden normaliseres. Bilen vil nok sikkert før eller siden komme på rett vei – litt på samme måte som bilene i Harry Potter filmene finner veien hjem av seg selv.
Dette er farlig tenking. Ja, i mikro er det mange kompliserte regelverk, bedriftskulturer og pensjonssystemer som nå forbedres. Utallige rådgivere gjør ufattelige mye bra i et utall europeiske byer. Men bilen går ikke fremover. Tvert imot går mange av de mikroøkonomiske tiltak i retning av å effektivisere produksjonen i krympende økonomier, noe som på kort sikt bidrar til å øke arbeidsledigheten ytterligere.
Nettopp fordi det gjøres så mye bra arbeid i mikro, er det særdeles, helt essensielt, viktig å tenke fornuftig i makro. Og nei: Det er ikke mange veier til målet. Det er ikke vanskelig, og nei, det trengs ikke å skrives nye bindsterke verk om moderne makro.
Vi har velprøvde virkemidler tuftet på sterke teoretiske grunnlag, som kan hjelpe oss løse utfordringer med makroøkonomisk ustabilitet. I gode tider bør man redusere farten i økonomien ved å stramme inn. I dårlige tider, som alle må være enige om at Europa i dag har, bør det stimuleres.
Ekspertene kan være litt uenige i om det er penge- eller finanspolitikk som bør stå for stimulien, men retningen må være klar, det bør stimuleres mer enn det gjøres i dag. Et minste felles multiplum av virkelighetsforståelse må være at dagens bruk av virkemidler er utilstrekkelig. Alle må kunne si seg enig i at Harry Potter er eventyr. Verken biler eller økonomier flytter seg i riktig retning av seg selv.
Er du monetarist, og det er det altfor få som er i dag, så vil du anbefale rausere pengepolitiske stimuli. Det er helt utrolig å se skarpskodde økonomer som til og med tror de er monetarister, snakke om at det i dag føres en pengepolitikk som skaper inflasjonsfarer I Europa. Tvertimot har vi et hav av arbeidsledige uten problematisk vekst i brede mål for pengemengden i Europa. I september i år var samlede lån til bedrifter i Euro-landene 1,4 pst lavere enn i samme måned året før. Renta kan lett kuttes videre. Virker ikke rentekutt, får man bare fylle opp helikoptre og dumpe penger på europeerne. Skal jeg være helt ærlig tror jeg Europa ville ta mindre skade av noen helikoptersorti fra sentralbanken i Frankfurt, enn den gjør av dagens pengepolitikk.
Tror du derimot på at finanspolitikken er saliggjørende, er det bare komme i gang med å ansette folk i offentlig sektor, fylle opp skolene, og bygge veier, bruer og bygninger. Alt hjelper, og det spiller ikke så stor rolle om man bygger litt for mye, bare man river tilstrekkelig med gammelt rukkel til at det ikke dannes vedvarende overkapasitet for ulike typer næringsiendom.
Alle, absolutt alle innbyggere i Euro-landene bør i dag få skattelette.
I dag ligger Eurobilen i grøfta omringet av skarpskodde rådgivere som utreder hvordan den skal komme tilbake på veien igjen, og kjøre av gårde i riktig retning. Utgifter skal kuttes, skattene skal økes og sentralbankfolk ergrer seg over at renta ikke er som i det forrige årtusen. Det skader mer enn det gavner.
Litt på samme måte som jeg må bestikke familien med kafébesøk når jeg kjører meg vill, holder regjeringssjefer ulike ’’Wunderbaumkonferanser’’ som får hele galskapen til å lukte litt mindre.
Realiteten er imidlertid at Europa har en feilslått – og altfor stram penge- og finanspolitikk. Jo mer fornuftig som det gjøres i mikro, desto dristigere kan man være i makro. Spørsmålet er om noen tør å snu om, og kjøre i ekspansiv retning.