Det er kommet på moten for verdens ukebladredaktører å kåre de beste byer å bo i.
Skal en tro bladhyllene i kioskene er interiør- og boligmagasiner på vei til å overta hegemoniet til de klassiske dame- og herrebladene. Sladder og puppeblader er ut, bolig er inn. Det er noe med tidsånden. I hvert fall er også jeg bitt av basillen og leser også jeg med interesse boligblader. Mine favoritter liker å kåre verdens beste byer å bo i, med gode beskrivelser av vinnerbyene.
Hva kjennetegner verdens beste byer? En av egenskapene som kommer høyt opp er gode offentlige kommunikasjoner; veier, sykkel- gangstier og ikke minst kollektivtrafikk. Et mangfold av muséer er like viktig som gode skoler og teatre. Spennende bevertning er selvfølgelig alltid viktig for den omstreifende journalist, som jo foretar kåringen. Skribenter er avhengige av gourmet mat. I know. Og jo mer hjemlengsel du har, desto viktigere er middagsmåltidet.
Av ting som er fy-fy, og trekker ned, er mye kriminalitet, stygg slum og trafikkmaskiner. De nordiske hovedsteder, sveitsiske rikmannsstrøk og amerikanske universitetsbyer topper gjerne slike kåringer.
Jeg vet ikke helt hvordan norske byer ville score, da de sjeldent er med i utvalget, men det er verd å merke seg at det å kose seg, mens man rusler gatelangs, er et viktig suksésskriterie. Nå som kjøpesenterne utenfor byene har sugd til seg det meste av vår oppegående handelsstand, er gågatene i de fleste norske byer ofte et trist skue. Karl Johan er kanskje er paradegate, men for hva?
Litt artig var det å se på et amerikansk reiselivsprogram hvor programlederen (fra CNN) hadde en tur på Oslo-fjorden. Det definitive høydepunkt fra Oslo-oppholdet. Ja, journalisten var i Holmenkollen, tråkka rundt i Vigelandsanlegget og tok bilder av vår nye Opera, men det å kose seg på Oslo-fjorden tok kaka.
Kanskje jeg bare avslører at også for meg er Oslo-fjorden det fineste byen har. Akkurat hvor mange marmorbygg våre ærekjære folkevalgte stapper klarer å stappe inn i Bjørvika er for meg knekkende likegyldig. Det Oslo må passe seg for er at den ikke blir et slags utstillingsvindu for en eller annen forkvaklet visjon om hvordan storbyer, de som virkelige betyr noe, skal se ut.
Visjoner som kanskje slo rot i sofistikerte seminarer i London, hvor norske byplanleggere i hine hårde dage, før de ble plansjefer, ble latterliggjort fordi de kom fra lille Oslo. – You have moose in the streets? HAAAAAHHHAAAHAAA! Man kan få mindreverdighetskomplekser av mindre.
Faktum er at de fleste av oss allerede har sett mange nok glitrende pagoder, stolte kirker og ugjennomtrengelige, gigantiske muséer. Når vi er på reise, eller skal ut på byen etter jobb, er det hyggelige opplevelser og nye impulser vi som oftest er på jakt etter. Her spiller selvfølgelig alle våre kulturinstitusjoner en viktig rolle, men hovedrollene har menneskene i byen. På min Hurtigrutetur for noen år tilbake var det en barnehage som sto og vinket til skipet. Det varmet. For å være helt ærlig er barnas vinking det eneste jeg husker av turen.
Turister som bare må se skyskrapere vil naturlig nok bli skuffet over sitt Norgesbesøk, men det vi kan arbeide for, er at alle som er i byene vår – både de innfødte og de tilreisende – faktisk har det hyggelig. Godt vær kan vi heller ikke love noen, men ’’det er lov å væra blid’’. Det er også mulig for våre folkevalgte, og våre bedriftsledere, å tenke like mye på behovet for luft, lys og bruk av fjorden, som på nye praktbygg.