– Aren’t you aware that our macro-guy is scared shitless, spurte meglersjefen oss, de norske gjestene, rundt et hyggelig middagsbord i Hong Kong, under forrige – ikke den nylige avsluttede, finanskrise.
Det var ikke så lett å lese av rapportene til sjefsøkonomen hvor nervøs han var den gang, men leseren kunne kanskje kjenne understrømmene av bekymring i velvalgte, litt vage formuleringer rundt meglerhusets prognoser.
Etter den tid har jeg lett etter nettopp understrømmer i offisielle rapporter. Finne ut hva som står mellom linjene. Bak tabeller og avanserte figurer lurker det ofte noen hint om hva forfatteren sier til kompisene sine etter tre-fire drinker på fredagskvelden.
I høstens IMF-prognoser er det egentlig ganske lett å se hva som bekymrer IMF: Europa. Kina avkjøles, men det var vel uunngåelig og kanskje litt sunt. USA går sånn noenlunde på det jevne, men uten at økonomien kan friskmeldes. Og oljelandene, inklusive Norge, kan ta vare på seg selv.
Men Europa er en alvorlig hodepine for IMF. Ikke bare fordi at det går dårlig, men fordi at det er vanskelig å se hva som skal snu tunge trender i Europa i nærmeste fremtid.
I innledningsavsnittene heter det:
However, if either of two
critical assumptions about policy reactions fails to
hold, global activity could deteriorate very sharply.
• The first assumption is that, consistent with the
October 2012 GFSR baseline scenario, European
policymakers take additional action to advance
adjustment at national levels and integration at
the euro area level (including timely establishment
of a single supervisory mechanism). As a result,
policy credibility and confidence improve gradually
while strains remain from elevated funding costs
and capital flight from the periphery to the core
countries. If these policy actions are not taken, the
WEO forecast may be disappointed once again and
the area could slide into the GFSR’s weak policies
scenario, which is described in further detail below.
Mange vil si seg enig i dette, men det er litt pussig at IMF, men sin franske sjef Christine Lagarde som da også har fortid som fransk finansminister, ikke er mer selvkritisk på selve styringssystemene i Sør-Europa. Systemer som gjennomsyres av korrupsjon og klientisme. En klientisme hvor politikere hjelper sine venner og støttespillere til å oppnå særfordeler, ofte litt på siden av loven.
Men neida, sør-europeere ønsker ikke store politiske reformer. Lite gjøres med samrøre mellom politikere, eiendomsmagnater og finansinstitusjoner. Ved å ikke reise den vanskelige debatten om selve styringsevnen i sør-europeiske land, gjør IMF-sjefen europeerne trolig en bjørnetjeneste.
Det er ikke uten grunn at EUs tre minst korrupte land, Sverige, Danmark og Finland også har god tillit i finansmarkedene. Trolig er sør-europeernes finanskrise i virkeligheten også er en tillitskrise.
Omfattende sløsing med offentlige midler i nasjonalismens navn nevnes heller ikke i rapporten. Hva franskmenn (og briter) skal med sine kostbare atomvåpen er ikke godt å vite. Legg det ned. Pengene kan heller brukes på nyttige formål.
I teksten foreslår IMF at en felles europeisk bankunion og et felles fond for innskuddsgarantier i bankene raskest mulig bør innføres. Med andre ord bør nord-europeere stille opp med friske penger og garantier for sør-europeisk bank- og næringsvirksomhet. Imidlertid er det vanskelig å se at dette kan skje uten et sterkt engasjement i Sør-Europa – også i IMF sjefens hjemland Frankrike – for å styrke kampen mot korrupsjon og offentlig sløsing.
Rapporten fra IMF har en dyster undertone denne gang. Forfatterne skjønner trolig at alle forslag de kommer med: svekkede rettigheter for de fagorganiserte, mer penger fra nord til sør, sunnere banker og sterkere integrering på tvers av landegrensene, ikke er nok til å få Europa på rett kjøl igjen.
La oss være ærlig. Selv sør-europeere stoler ikke på sine egne rettsvesen, politikere eller på verdien av sine hjemlands statsobligasjoner. Før tilliten er på plass blir friske penger fra nord, bare ny hjelp til å skyve på problemer som i begrenset grad lar seg løse.
Vi får håpe påmer i neste rapport. Selve styringsevnen må før eller siden kunne diskuteres åpent og ærlig – også av IMF.