Nobel-komiteens tildeling av fredsprisen til EU kan egentlig best forstås som en bønn fra Norge til EU om å løfte blikket: Nå må europeere ta sin union til et nytt nivå.
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg kom til å tenke på tv-spillet Super Mario, da jeg hørte om tildelingen av fredsprisen til EU. Trolig fikk jeg flere assosiasjoner, uten at jeg skal være for sikker på hvordan koplingene i topplokket mitt fungerer.
Tidspunktet for tildelingen kan virke litt merkelig. Det kommer litt for sent til å kunne rettferdiggjøres av samlingen av Europa i de første etterkrigsår, og litt prematurt for å kunne være en feiring av EUs arbeid etter finanskrisen i 2008.
Siden det smalt på Wall Street har EU jobbet iherdig for å løse små og store floker, men mye gjenstår. Kanskje kunne ikke opprydningen ha gått raskere, gitt de mange reformer som måtte gjennomføres? Ikke bare skulle en rydde i finansene, men også i systemer for styring og stell, pensjoner og arbeidsregler. Et arbeid som pågår i de fleste EU land den dag i dag.
Likevel savnes det litt større grep som kan løfte spillet opp på et høyere nivå. Ikke bare rydding i små og store konflikter, men også større institusjonelle endringer landene i mellom. Litt på samme måte som at det på et Nintendo-spill er forskjellige nivåer for brukerens ferdigheter, må EU komme vekk fra nybegynner-stadiene og alle prøvelsene der, til mer avanserte nivåer. Nivåer i statsbygging.
Noen foreslår bankunion, andre felles Finanstilsyn, mens nær sagt alle ønsker at den europeiske sentralbanken skal gjøre mer. Sentralbanksjef (Super) Mario Draghi skal redde verden litt på samme måte som hans navnebror i Nintendo-spillet kommer seg opp og frem før han overvinner dragen.
Det som fortsatt er helt uklart for undertegnede er om EU vil overleve i sin nåværende form. Skal det komme nye løsninger og spillet bringes over på et nytt nivå, kreves det både forsakelser og avgivelse av suverenitet til felles EU-organer. Det er fare for at det spillet de nå driver på med; litt kutt her og skatteøkninger der, blir for lite, for smått og for sent.
Stemningene i Europa er som alltid mangeartede, men akkurat nå ser det heller ut som om landene glir fra hverandre, enn at de søker sammen. Sveriges finansminister Anders Borg nærmest oppfordret grekerne til å forlate valutaunionen i et intervju i helgen som var. Seperatistbevegelser i Belgia og Spania har fått ny vind i seilene. Tyskere ser ikke ut til å ha appetitt på flere sør-europeiske regninger.
Null i sentralbankrente og en felles valutakurs er nå kanskje det viktigste som forener økonomiene i unionen. Det er neppe nok til å få EU-samarbeidet til å blomstre. Verken en bankunion eller et felles sikringsfond for å beskytte bankinnskudd ser ut til være i emning. Sør-europeere ønsker seg subisdier, men folk i nord føler at de har bidratt nok.
Her trengs det dristigere strategier. Kanskje det var nettopp en ny satsing Jagland & co forsøkte å oppmuntre til?
En omforent løsning må trolig innbære at Sør-Europas mange milliardærer gir noe av sin overflod tilbake til sine hjemland. Fortidens kameraderi og korrupsjon er det kanskje vanskelig å få gjort noe med, men det må komme effektive reguleringer som innebærer nulltoleranse for alle former for økonomisk kriminalitet. Likevel er det ikke mulig å se for seg noen tydelig bedring i Sør uten overføringer fra andre.
Middelshavslandene klarer ikke dette alene.