Av og til prøver jeg å gå ned i vekt: Spiser sunt og trener, før jeg går på en ny smell og inntar en ’bedre’ grandis og et velfylt glass rødvin langstrakt på divanen foran idiotboksen. Kanskje er det like greit at jeg aldri blir noen Tour de France vinner?
Også i makroøkonomien lurer jeg på om det alltid er så viktig å slanke budsjettene. Kanskje er det på tide at finanspolitikken i ulike land går på en smell. Finansministrene bør kanskje bevilge seg selv og befolkningen en runde på byen fremfor å stramme inn livreima videre?
For noen vil det være den ene gode gjerningen som avløser den andre. Økt sparing er en naturlig og sunn reaksjon på en finanskrise, men kan lett bli et problem når mange nok gjør det, gjerne i kombinasjon med andre velmente tiltak som:
• Strengere krav til trygder. I og for seg bra, men leder til økt kamp om jobbene. En økning i målt arbeidsledighet som igjen demper husholdningenes optimisme.
• Effektiviseringer i arbeidslivet: Det er supert å redusere kostnader, men en manns kostnader er en annens inntekter. Som ringer i vannet vil store innstramninger et sted gi bølger av kostnadskutt i mange andre bedrifter.
• Strengere kredittregulering. I dårlige tider bør alle banker være mer forsiktige med sine utlån, men overgangen fra rause banker til edruelighet, vil i seg selv legge en demper på den økonomiske aktiviteten.
I sum er det grunn til å spørre seg selv om ikke dette kan bli vel mye av det gode. Følger husholdninger, bedrifter og banker alle gode råd de får på veien, blir det ikke mye risikotaging i samfunnet. Ei heller noe økonomisk vekst å snakke om.
Det som er maktpåliggende i perioder som nå er at det skapes forventninger om at verden faktisk blir bedre. Vi skal bare først gjennom denne hestekuren.
Dessverre er det lite langsiktig optimisme å spore i disse dager. Pessimisme rett i forkant av en altomgripende innstramning i statsfinansene globalt.
Det absolutt viktigste kapittel i IMFs siste halvårsrapport (www.imf.org) går nettopp på utfordringen med å stramme inn, og hvor ille det kan gå hvis de store økonomiene driver synkroninnstramming til neste år, noe de er troendes til å gjøre.
Faktum er at vi lever i en lavvekstæra, men vi trenger ikke gjøre vondt verre. La oss håpe at finansministrene i de store økonomier, tar IMFs råd på alvor og tillater budsjettunderskudd som er unormalt store. Det er bedre for folk at de er i arbeid i dag, med litt dårligere statsfinansner i vente, enn at de går ledige over lengre tid.
Norge derimot gjør klokt i å vokte på pengene. I en verden hvor du ikke kan regne med at finanspolitikken utaskjærs er klok, er det all grunn til at vi bør spare så mye som mulig.