I løpet av høstferien hadde jeg gleden av å besøke familie i Torino Italia.
Italia er et land som har alt; hyggelige mennesker, flott natur, spektakulære kunstskatter og et av verdens beste kjøkken. Kanskje er det nettopp fordi store deler av landet så å si er perfekt at det mangler en viktig ingrediens for et suksessrikt samfunn: Økonomisk vekst.
I motsetning til PIGS-landene så var Italia aldri plaget av noen sterk kredittboble, av skjødesløse banker eller av overinvesteringer i boliger. Italia har havnet i et uføre fordi økonomien sluttet å vokse sånn ca. ved årtusenskiftet. Skal en tro IMFs ferske prognoser, så vil produksjonen i dette gudbenådede landet overgå 2001-nivået først i 2015.
Hva kan gjøres?
En av særegenhetene som slår deg når du rusler rundt i italienske byer og bygder, er hvor italiensk alt er. Underlig, ikke sant? Faktisk så er det ikke bare spøk, men også litt alvor. Der hvor Oslo nå har sterke fellestrekk med asiatiske storbyer og London er – ja litt av hvert – holder Roma, Torino og andre italienske storsteder på sine særegenheter. Mye av Italia er en monokultur.
Et annen interessant sak er at Italia lager hverdagsting. I smau og bakgårder sys, snekres og sveises det.
Der vi digger IKEA, plast og papirservietter, har italienerne funnet plass til husholdningsartikler fra ekte småskalaproduksjon og tøy på bordene, både under og ved siden av de vidunderlige hjemmelagde pastarettene. Har du barn med deg på restaurant får du gjerne også litt ekstra oppmerksomhet fra betjeningen, noe som får måltidet til å gli av gårde hver gang den yngre garde truer med opprør.
Vi får bare håpe at italienerne får til omstillingene som nå kreves av dem, uten at det går på bekostning av deres livskvalitet.
Det enkleste de kan gjøre er å redusere sine reguleringer av ulike typer hverdagssysler, næringsliv og byggeaktivitet. Mye av det vi nordmenn lett ordner via internett må italienere gjøre ved personlig oppmøte ved offentlige kontorer som er overbefolket av apatiske funksjonærer.
Det andre de må gjøre er å ta inn flere innvandrere, og lære seg bedre engelsk. Åpne seg mer mot verden, rett og slett. De har jo så mye å selge og gi til andre.
Det vanskeligste blir imidlertid å få brede lag av folket med på en dugnad hvor arbeidere oppgir rettigheter samtidig som de rike betaler mer i skatt.
Skattepenger som kan brukes på utdanne og sette i arbeid en hærskare av ledige ungdommer.
Kanskje paradis er oppskrytt? Det verste med å bo i et samfunn som nesten er perfekt er at det blir lite nyskaping og byggeaktivitet. Folk ser ikke behovet for forandringer og fornying.
Med det resultat at ungdommen ikke får brukt nok av seg selv til at de får utnyttet alle sine nådegaver.