Tao er vanskelig å sette ord på, men må visstnok oppleves for å forstås. Sentralt er tanken om at når du setter i gang en bevegelse eller prosess sår du samtidig spirene til en reaksjon.
Siden den store finanskrisen skylte inn over Europa for om lag fire år siden, har vi gått fra det de fleste norske økonomer ynder å omtale som normale renter på om lag 5 pst, til minimert avkastning på sikre rentebærende verdipapirer. Uten at europeisk økonomi ser ut til å ha blitt så mye bedre av den grunn.
Richard Koo, som er en fascinerende autoritet på Japans tapte ti-år, har skrevet en god del om nettopp likhetene mellom Japan og Europa. Nå bruker han Tao på å forklare hva som har gått galt.
Det er ikke helt enkelt å få tak på hans idéer, men slik skal det kanskje være?
Yang-delen, eller Yang-perioden, av økonomiens utvikling er én hvor rentene fungerer brukbart til å regulere marsjfarten i økonomien. I denne perioden betyr rentene mye fordi låneetterspørselen kun er et spørsmål om kostnader. Når lånekostnadene (rentene) stiger, faller låneetterspørselen, mens antall lånesøknader som oftest øker kraftig i det rentene kommer ned igjen.
Nettopp fordi investorer utnytter enhver periode med lave renter til å investere litt ukritisk, bygges det opp for store porteføljer av verdipapirer og gjeldsfinansierte eiendommer. En gjeldsoppbygging som er spesielt farlig hvis økonomienes underliggende trendvekst og dermed deres fortjenestemuligheter er svinnende. Investorer som ser seg i bakspeilet når de skal lage budsjetter for økonomier med stadig svakere marsjfart, vil lett få problemer med for tunge gjeldsbører i forhold til potensielle inntekter.
Ying-delen, eller Ying-perioden, kommer etterpå. Etter at gjelda har fått svulme til uhåndterlige høyder.
I perioden for motreaksjon er det fint lite etterspørsel etter lån selv om rentene settes til null. Gjelda er allerede for stor.
Faktum er at null i rente kan skade økonomien fordi bankene har problemer med å tjene penger når rentene minimeres over lang tid. De får ikke noen god forrenting av sin egenkapital og småsparere blir forbanna.
Under sin økonomiske krise spøkte den japanske sentralbanksjefen med at han like gjerne kunne satt opp renta, så var det i hvert fall noen som ble glad i sentralbanken. Noen effekt på økonomien hadde neppe rentenivåene.
Nøkkelen til å forstå prognosene for Europa fremover er å forstå hva som vil skje – hvis det virkelig viser seg at rentekutt ikke fungerer. I krisens første år hadde publikum for dårlig likviditet, som også måtte forrentes dyrt. Etter hvert som rentene falt og bankene begynte å renne over av penger, ble likviditeten bedre og likviditetsutfordirngene mindre.
Mangelen på et nytt konjunkturoppsving undergraver imidlertid verdiene på eiendommer og maskiner. Det er derfor fare for at Europa går fra en likviditets- til en solvenskrise.
En solvenskrise med følgende kjennetegn: Fallende verdier på aktiva som utløser ny pessimisme i alt for mange husholdninger og bedrifter.
Over tid blir i så fall en ny likevekt skapt, med mindre man griper til redskaper, annet enn rentekutt, som bringer oss tilbake til Yang-årene.
Akkurat hva disse redskaper skulle være strides de lærde om. Selv tror jeg ikke det er noen vei utenom en gjeldssanering og grusing av pensjonsrettigheter i de verst stillede land. Land som også må rydde opp i sin kammeraderi- og korrupsjonskultur.